Morgenfuglen i Telemarksendinga

Klokka 04.00 på morgenen må Anita Moland ­starte arbeidsdagen for å kjøre fra Voje til Borgeåsen i Porsgrunn. Hit kommer hun ved 05.00 tiden og har en times forberedelser til NRK Telemark starter sin morgensending med Anita som programleder. Det var i 2003 hun fikk tilbud om å jobbe i statskanalen.

Drangedalsposten har hatt en prat med den blide drangedalsjenta hjemme på Åre på Voje.
Anita forteller at hun er født i 1969 og oppvokst på Berget i Ulefoss. Her bodde hun til hun var ferdig med grunnskolen. Da kom hun til Drangedal. Hun forteller at hun gikk på Handelskole i Bø og hun gikk også på helse og sosiallinje, men av forskjellige årsaker gjennomførte hun ikke disse, men tok generell studie­kompetanse som voksen.
Etter hvert ble det giftermål med Jon Aasulf Moland og de fikk tre barn. En gutt og to jenter. Nå er Anita blitt bestemor.
– Jeg er blitt mormor med stor M, ler Anita, som forteller at hun har vært mormor i allerede 2 år.
– Å få låne Anna er det ­bes­te som finnes, smiler hun.

Drangedal Blad og Drangedalsposten
– Men din vei til NRK ble vel beredt på bakgrunn av at du har jobbet både i Drangedal Blad og Drangedalsposten, som kom etter at Drangedal Blad ble kjøpt opp og lagt ned i 1999. I begge avisene var du journalist?
–Ja. Det stemmer. I Drangedal Blad kom jeg helt grønn som journalist, men lærte etter hvert mye og det å skrive ­synes jeg alltid har vært veldig moro. Jeg ser tilbake på de fire årene jeg hadde i Drangedal Blad med glede, fastslår Anita.
– Hva var andre positive ting med det å være lokalavis­journalist?
– Vi fulgte jo veldig godt med på det som skjedde i lokalmiljøet i bygda. Ikke alt like interessant bestandig, men som lokalavis er det jo viktig å ta med både smått og stort, ler Anita.
– En annen ting som jeg også merket meg var at jeg ble kjent med så utrolig mange drangedøler. Jeg fikk etter hvert følelsen av å kjenne hvert eneste menneske fra Tørdal og Kjosen, til Kroken, forteller hun.
– Etter at Drangedal Blad ble lagt ned så kom etterfølgeren Drangedalsposten og du kom dit og var sågar redaktør en periode?
– Ja, det stemmer. Dette var naturligvis en utfordrende tid og mye skulle på plass for å ta opp arven etter Drangedal Blad. Jeg jobbet i tre år i ”posten”.

Frilans i NRK
– Jeg husker veldig godt jeg fikk en telefon fra Gisle Espeland, som var vaktsjef i Telemarksendinga da. Han spurte om jeg kunne tenke meg å ta en del frilansoppdrag for dem. Dette var selvfølgelig veldig spennende og jeg takket ja. Dette var i 2003. Med god opplæring og gode kolleger ble det mange spennende oppdrag. Jeg har nå vært i NRK i 16 år. Blant annet som programleder i morgensendingene i 9 år, produsent og nyhetsvakt. Jeg lager en del nyhetssaker og reportasjer. Utrolig spennende og lærerikt, i et trivelig miljø, understreker Anita.

Må ha med Telemarksendinga
Det å lede direktesending må vel være ganske spennende. Det er vel ikke alltid det går som man planlegger?
–Ja, det er klart at det er mye mer nerve i å ha en direktesending som programleder, men det blir etter hvert en rutine det også, og som regel går det bra.
– For alle oss som hører på Telemarksendinga er det en fin start på dagen å ha med oss både morgensendingene og ettermiddagssendingene. Det er veldig mange som sier at Telemarksendinga må de ha med seg?
– Ja, vi får både ros og ris. Ofte kan dette gjelde musikk­valget, men det er sentralt styrt, slik at alle distriktssendingene spiller samme musikken. Men det kan også være andre ting det kan være diskusjon om, men dette er noe vi som jobber i media er vel kjent med. At alle blir fornøyd er vel egentlig uopp­nåelig, fastslår Anita.

Tøff pendling vinterstid
Det må være en tøff tur på glatta eller i store snøfall og pendle fra Drangedal til Borgeåsen på vinterstid?
–Det har jeg fått erfare. For to tre år siden kom det en natt masse veldig tung snø. Dette førte til at store trær knakk av som fyrstikker og noen av dem havnet i veien. Jeg kom forbi de fleste, men ett sted var det ei bjørk som hadde falt over veien som man ikke hadde fått vekk. Det var slik at jeg allerede hadde brukt lang tid på kjøringa og speedet litt på, men plutselig kom denne bjørka til syne. Jeg innså raskt at jeg ikke ville klare å stoppe, men tok sikte på toppen på bjørka, der den var lavest, noe som endte i et kraftig smell, men jeg kom meg over. Det medførte en god del skader under bilen, men ikke verre enn at jeg kom meg videre til Borge­åsen. Det var en tur jeg aldri glemmer sier Anita.

Nils Sætre

Artikkelen fortsetter under annonsen.