• Ragnvald Bjerva var en ivrig hobbyfotograf. Rundt 1950 foreviget han noen historiske øyeblikk fra tømmerfløting ved Solberg-dammen og fossen ved Fineid bruk i Drangedal.
    Bilde 1 av 5 - Ragnvald Bjerva var en ivrig hobbyfotograf. Rundt 1950 foreviget han noen historiske øyeblikk fra tømmerfløting ved Solberg-dammen og fossen ved Fineid bruk i Drangedal.
  • Stokkene spriker i alle retninger mens vannet fosser kvitskummende forbi. Å få løs slike floker kunne være både vanskelig og farefullt. 
FOTO: RAGNVALD BJERVA
    Bilde 2 av 5 - Stokkene spriker i alle retninger mens vannet fosser kvitskummende forbi. Å få løs slike floker kunne være både vanskelig og farefullt. FOTO: RAGNVALD BJERVA
  • FOTO: RAGNVALD BJERVA
    Bilde 3 av 5 - FOTO: RAGNVALD BJERVA
  • FOTO: RAGNVALD BJERVA
    Bilde 4 av 5 - FOTO: RAGNVALD BJERVA
  • Fossbrua med tømmerfløting. Fløtinga foregikk på den fineste tid på året fra isen «gikk» først i mai til rundt St. Hanstider. Til tross for et farefullt arbeid og mange harde tak, foregikk fløtinga i en tid med lyse sommernetter og solfylte dager. Det lå et nærmest romatisk slør over fløtearbeidet.FOTO: Nils Gamnes Norges vassdrags- og energidirektorat.
    Bilde 5 av 5 - Fossbrua med tømmerfløting. Fløtinga foregikk på den fineste tid på året fra isen «gikk» først i mai til rundt St. Hanstider. Til tross for et farefullt arbeid og mange harde tak, foregikk fløtinga i en tid med lyse sommernetter og solfylte dager. Det lå et nærmest romatisk slør over fløtearbeidet.FOTO: Nils Gamnes Norges vassdrags- og energidirektorat.

Tømmer på elvens rygg

Det buldrer og braker og stokker splintres. Vannet fosser. Det er slipp i dammen. Årets fløting har begynt.

Slik var det helt frem til 1972. Da var det slutt på fløtingen av tømmer i Kragerø-vassdraget, eller Drangedals-vassdraget som er et vel så korrekt navn på vann- og elvesystemet som ender i Toke før vannet renner ut ved Kragerø.
Fløting var den eneste måten å få frem tømmer fra de store og rike Drangedalsskogene og ned til havet. Veier var ikkeeksisterende, og tømmerbiler fantes ikke. Vann og elver var eneste mulighet til å få tømmeret frem. Hugsten var vinterarbeid. Tømmerhuggerne felte trærne og kjørte dem frem med hest og slede og ut på isen på vannene. Der skulle tømmeret ligge til isen gikk, og arbeidet med å få det frem til sagbruk og fabrikker og eksporthavner kunne begynne.
I Drangedals store skoger er det mange vann og elver, så mulighetene til å få frem tømmeret er gode. Men det krever en infrastruktur i form av dammer og ledemurer. Med fare for å uteglemme noen, var det fløtningsdammer i utløpet av disse vannene: Singusdalsvannet, Nakksjø, Glitsjø, Åkrevannet, Kyrsvann og Tveitvannet. Det var også dammer videre oppover i det vestre vassdraget mot Tørdal.
Dammen i Tveitvannet lå opprinnelig i helt i starten på Solbergelva, men måtte flyttes da Sørlandsbanen skulle anlegges i 1920-årene. Sørlandsbanen krysser Solbergelva der dammen lå, og restene av den er fremdeles synlig på elvebunnen. Solbergdammen ble flyttet et par hundre meter nedstrøms. Under jernbanebrua gikk det gangvei på begge sider av gråsteinsmurene så tømmerfløterne kunne komme rundt uten å bruke båt.
Dammen i Solbergelva demte opp Tveitvannet rundt tre meter og besto av i alt tre løp. Det var store damluker på hovedløpene og nåledam på det minste løpet som ble brukt for regulering av vannstand før fløtingen startet.
Fløtingen var et farlig og tungt arbeid som pågikk i flere uker om våren og forsommeren. Når dammene var fulle ble de åpnet og tømmeret ble tatt med av vannet nedover til neste oppdemte vann. Langs særlig vanskelige strekninger med svinger og bakevjer i elvene var det laget vegger av tømmer eller steinmurer for å lede tømmeret så det ikke skulle sette seg fast. Langs alle bukter og viker i vannene var det plassert lenser, lenker av tømmerstokker som flyter i vannet og som holder løstømmeret på plass. Fra vann til vann var det ofte fosser, og tømmeret endte ofte opp i tømmervaser, hauger av tømmerstokker som har viklet seg sammen og satt seg fast i elva. Det var tungt og farlig arbeid å løse opp slike tømmervaser.
Over de større vannene ble løstømmeret samlet med en tekst rundt, kalt soppe, og disse ble så trukket over vannet med wire fra et gangspill plassert på en stor soppepram som ble fortøyd til jernpåler slått ned i fjellet.
Målet for tømmeret var sagbruk, tresliperier og eksporthavner. Tømmer ble transportert til sagbrukene og tresliperiene i utløpet av Toke. Det var to store treforedlingsbedrifter Vafos Bruk og Kammerfoss Brug, som begge produserte mekanisk våt tremasse. Vafos Bruk er fortsatt i drift.
Ved Merkebekk var det et stort sagbruk, trevarefabrikk og møbelfabrikk, og stasjon på Kragerøbanen, slik at tømmer og produkter kunne fraktes videre. Det var små sagbruk og trevarefabrikker mange steder langs Tokevassdraget.