Illustrasjonsbilde.
Illustrasjonsbilde.

Ord for bygda

Så var dagen kommet, da sannheten skulle frem. Skafottet står og skinner i gården. Vi skulle nok ikke så inderlig vel, det var som om Arnulf selv stakk frem.

Hysj hysj det må ties, så det forsvinner av seg selv, igjen og igjen.

I mørket kan vi gjemme oss du og jeg, legg lokket på så holder vi koket varmt. Vi trenger ikke å være noen, verken du eller jeg.

Den virker så kjent, så nær og nesten god, men bare nesten, stemmen som alltid var der, stemmen som fortsatt er her. Du gode Janten min hvorfor er du her?

Vi tok til oss budene alle som en, det er godt når vi holder oss nede en etter en.

I disse bitre timer, vi må vedkjenne oss hvem vi er du og jeg, ja det er vondt, flaut, leit, erkjennelsen av å ikke kunne se, ikke kunne forstå.

Var de stygge som fortalte sannheten, var det både vondt og dumt. Var det igjen feil, skulle de latt vær, skulle de igjen og igjen ha tidd og atter tidd.
Mobbeofrene er en slags me-too sies det, de har hengt seg på alle som en. Vi undres vi som satt og så på, finnes det en eneste unnskyldning å tro på.

Tilgivelsen er en gave, en skatt, noe vi kan håpe på. Hvordan skal vi klare å forhindre det fra å skje igjen, klare å forhindre at det igjen er tilgivelse vi skal håpe på. Vet egentlig du og jeg hva mobbing er. Vet vi hvor ondskapens redskap blir smidd, banket, formet, herdet og pusset.

Himmelen blåner av dag, jeg ser frem til å møte mine venner, min vakre familie, mine kjære, og som jeg elsker dem, alle som en. Vi har det så godt sammen, vi harmonerer og utfyller hverandre i den skjønneste orden. Piken nede i gaten, hun smiler ikke som oss, det virker nesten fremmed. Hun har spurt om å få bli med, det passer verken i dag eller i morgen. Nei det ville blitt litt for mye nå.
Vi har jo vårt, både stort og smått. Hun er ikke som oss, jeg sa det til minsten også, kanskje var det ikke feil, vi vil jo ha felles venner,
minsten og jeg.

Dessverre så er livet slik engang, om ikke vi bryr oss hvem skal da bry seg? Vil du og jeg gjøre en forskjell må vi komme oss ut, være der for dem, vi må inkludere alle, ikke de få. Det vil alltid være et offer det vil alltid være en mobber, så lenge både du og jeg ser på en annen vei.

Tokevannet ligger der og speiler seg i solen, slik det har gjort lenge før vi var her, og Tokevannet vil ligge der og speile seg i solen lenge etter at vi ikke lenger er her. I det som er minner fra Drangedal vil vi nå skrive ett nytt kapittel, kapitelet om de elevene som sa ifra om ukulturen, mørket og sårene de fikk. La oss skrive enda ett kapittel, kapittelet om den lille bygda Drangedal, farget av grønn skog, det glitrende Tokevann og tusen blå tjern, bygda som tok lærdom av hva den hadde gjort, skøyv mørket bort og skapte trygghet, åpenhet og toleranse for alle som der bodde. I de korte livene vi har kan vi lære noe av Tokevann, slik Tokevannet alltid vil være der for oss, slik kan vi alltid være der for hverandre. Vi kan skape en kultur som hindrer mobbing, en kultur som lik Tokevannet, alltid vil være der for oss.

Svein Henning Solheim