Anonymitet er en gode og en viktig forutsetning for ytringsfriheten!

Kommentar

Vi som jobber i mediene vet at vi juridisk sett er ansvarlige for alt som står i kommentarfelt og leserinnlegg. Derfor tar vi også løpende presseetiske beslutninger om alt innhold, både i det som trykkes og det som kommenteres. Det hender at vi fjerner kommentarer som bryter med etablerte regler. Men slik fjerning gjør at vi også står i fare for å innskrenke ytringsfriheten.

Diskusjoner om anonymitet dukker opp med jevne mellomrom, nå også på drangedalspostens Facebook side. En viktig presisering er at pseudonymitet ikke er det samme som anonymitet, men at pseudonymitet bare er et sikkerhetstiltak som går på sporbarheten mellom identitet og andre opplysninger. Men i det videre adresserer jeg anonymitet som en fellesbetegnelse for både anonym og pseudonym.

Senterpartipolitiker Karlien De Schuyteneer skriver på Drangedalspostens Facebook side at hun «synes det er skremmende at en journalist synes det er greit at en kan gjemme seg bak et pseudonym når en kommenterer Facebook-innlegg».

Arbeiderpartipolitiker Magnus Straume kommenterte følgene i samme Facebook-debatt. «Det som kanskje er et enda større demokratisk problem er at enkeltpersoner er så feige at de velger å fremstå under falskt navn.»

I denne artikkelen vil jeg drøfte disse folkevalgte lokalpolitikernes påstander og samtidig forsøke å belyse noen praktiske og formelle forhold til anonyme ytringer.

En ting er sikkert, dersom jeg som redaktør skulle stenge for anonyme kommenterer ville det vært en stor brøler med fare for at mange unger forsvant ut med badevannet. De anonyme representerer stemmer som både kan være retningsgivende i en demokratiserende prosess og som kan være viktige varslere innenfor ulike arenaer.

Slik jeg forstår Karlien De Schuyteneer, syns hun det er skremmende at jeg som journalist lar noen operere anonymt på drangedalspostens facebook side.  Vel, det finnes veldig mange gode argumenter for å tillate anonymitet i kommentarfeltene. For det første senker anonymitet terskelen for å ytre seg. Anonymt kan alle uttrykke seg fritt, uten frykt for represalier. For det andre vil mulighetene for å snakke anonymt bidra til å avsløre forhold av stor samfunnsmessig betydning.  Anonyme ytringer på internett er beskyttet i samme utstrekning som anonyme ytringer i trykt skrift. Dette standpunkt legges til grunn uten videre drøftelse i Europarådets bok Freedom of expression and the Internet fra 2013.

Tenk at du er 15 år og lurer på om du er homofil, er usikker på om du er gravid, eller har sykdommer eller familieproblemer du ønsker å snakke med noen om? Det finnes mange lignende eksempler, særlig knyttet til politikk, livssyn og seksualitet. En anonym tilstedeværelse på nettet kan gi muligheter til å utforske sider ved seg selv, som det er vanskelig å gjøre i andre sammenhenger.  I slike sammenhenger er det opplagt at retten til å være anonym er viktig for personvernet.  Konsekvensene av å bli avslørt kan i noen sammenhenger være fatale for den som ytrer seg. Vi aksepterer at det finnes anonyme hjelpetelefoner for vanskelige spørsmål. Det må være aksept for at noen har behov for å være anonym på internett også. Det er gode grunner til å hevde at muligheten til å være anonym er en forutsetning for ytringsfriheten.



Magnus Straume går så langt som å påstå at det er et demokratisk problem at enkeltpersoner er så feige at de velger å fremstå under falskt navn.

Retten til anonymitet i nettdebatter er behandlet av Personvernkommisjonen som blant annet henviser til Europarådets erklæring om kommunikasjonsfrihet på nett.
I erklæring om kommunikasjonsfrihet på Internett, vedtak i Ministerkomiteen 28. mai 2003 står det:
«Prinsipp 7: Anonymitet: For å sikre vern mot direktekoblet overvåking og for å fremme friheten til å uttrykke informasjon og ideer bør medlemsstatene respektere Internett-brukernes ønske om å ikke avsløre sin identitet» (NOU 2009: 1).

Personverkommisjonen konkluderer i Stortingsmelding fra 2009 der de har behandlet personvern og media med:

“Etter Personvernkommisjonens oppfatning er retten til å ytre seg anonymt både en personvernrettighet og en rettighet knyttet til ytringsfrihet, og derfor særdeles viktig å bevare. (NOU 2009: 1).

Personer kan ha behov for å utveksle informasjon anonymt både i demokratier og i totalitære regimer. FNs Spesialrapportør for ytringsfrihet fremhevet i sin rapport fra 2011 anonymitet som virkemiddel for å ivareta retten til privatliv og dermed også sin mulighet til å utrykke seg fritt. Personer med behov for anonymitet kan være dissidenter, varslere, personer i opposisjon, minoriteter, subkulturer, eller andre personer som anses som motkrefter til makten og majoriteten i samfunnet. Uten anonymitet vil disse personenes stemme og deres mulighet til å formidle sin kunnskap kunne forsvinne. For samfunnsbevisste mennesker er dette betryggende lesing. Jernteppet har ikke senket seg over Europa - ennå.

Med dette er det ikke annet en rimelig å hevde at ytringsfrihet, herunder mulighetene for å være anonym er deler av fundamentet for et velfungerende demokrati og for at mediene skal fungere slik de fleste ønsker det. Dette skyldes delvis at ytringsfriheten danner mye av medienes grunnlag, og fordi ytringsfriheten tjener bredere samfunnsmessige interesser, særlig interessen i å avdekke sannhet. I On Liberty begrunner John Stuart Mill (1806-73) ytringsfriheten med at det kun er når de riktige oppfatninger brytes mot de gale, at samfunnet kan nærme seg hva som faktisk er riktig (jfr NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», utredning fra den norske Ytringsfrihetskommisjonen, s. 20).

En av mine viktigste oppgaver som redaktør er nettopp å kjempe hardt for at Norge skal forbli et åpent samfunn der den enkelte har frihet til å ytre seg og holde seg informert. Å påstå at anonymitet er et demokratisk problem vitner om manglende innsikt i intensjonene bak grunnlovens § 100 og hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet – sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. Disse begrunnelsene henger nøye sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til den vitenskapelige rasjonalitet, til begreper om individuelle rettigheter og til en samfunnsform som skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Autonomiprinsippet bygger på begrepet «det myndige menneske». For å kunne fungere som autonomt individ i det åpne og frie samfunn må «det myndige menneske» gjennomgå en viss sosialisering og dannelse. Denne kompetansen oppnås gjennom å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver. Gradvis utvikles en refleksiv identitet – noe som er et kjernepunkt for det moderne «myndige menneske» (NOU 1999: 27).



Derfor er det trist når folkevalgte politikere i moderne opplyste samfunn prøver å begrense anonymitet på nettet, eller i andre sammenhenger for enklere å kunne kontrollere ytringer. Et eksempel hentet utenfor Norge er Hongkongs leder Carrie Lam som fredag kunngjorde at de nå forbyr bruk av ansiktsmasker blant demonstrantene. Dette kan ikke tolkes på andre måter enn at de ønsker å kneble ytringsfriheten og identifisere demonstranter for senere straffeforfølgning.

Retten til å ytre seg anonymt har lange tradisjoner i Norge. Allerede året etter at Struensee opphevet forhåndssensuren i 1770 ble skjult identitet for forfattere av trykt skrift akseptert. Begrunnelsen var at retten til å operere med skjult identitet var en naturlig følge av ytringsfriheten og en nødvendig forutsetning for at folk kunne varsle om kritikkverdige forhold gjennom mediene uten at det førte til represalier (NOU 2009: 1).

Men det finnes også gode argumenter for å hevde det motsatte, nemlig begrense mulighetene til anonymitet slik enkelte har tatt til orde for:

«Samtidig er det ingen tvil om at retten til å være anonym også utfordrer personvernet, blant annet ved at ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred spres anonymt på Internett.” (NOU 2009: 1).

Enhver som har stukket handa inn i vepsebolet av meningsytrere, vet at anonymitet ikke er en garanti for frie og gode debatter.  Noen bruker anonymiteten til å sparke og slå om seg med «edder og galle». Det som kunne vært et rom for god og trygg meningsutveksling blir omgjort til et friområde for drittslenging, uten frykt for represalier. Dårlig debattklima kan føre til at viktige stemmer ikke kommer til orde, eller rett og slett trekker seg unna. Du bør kunne stå for det du mener, med fullt navn, og heller spare anonymiteten til du trenger den. Virtuell drittslenging har virkelige konsekvenser.

Magnus Straume skriver på Drangedalspostens Facebook side. «Desverre lar jeg meg også villede av redaktøren, som for eksempel når det gjelder bruk av pseudonymer på Facebook.
Facebook tillater ikke, i motsetning til hva Jan Magne Stensrud tror, kontoer under falskt navn. https://m.facebook.com/communitystandards/misrepresentation/.»

Hverken tvisteloven eller åndsverkloven gir Facebook rettslig grunnlag for å identifisere en bruker som opererer under falsk identitet. For at Facebook skal kunne få utlevert opplysninger om brukeren fra Internett-tilbyderen, må Facebook sannsynliggjøre at brukerens internettaktivitet utgjør et brudd på åndsverkloven. Såfremt brukeren ikke bryter med åndsverkloven, vil vedkommende kunne være anonym overfor Facebook fordi Facebook rettslig sett er avskåret fra å identifisere anonyme brukere. Dette betyr at du i praksis kan være anonym overfor tjenestetilbydere som Facebook, selv om tilbyderen gjennom avtalen med brukeren krever at man er identifisert (Anonymitet og ytringsfrihet på Internett u.å).

Det Straume egentlig debatterer er vel om man som Internett-bruker kan være anonym overfor andre brukere av Internett? Man står fritt til å la være å oppgi navnet sitt eller andre identifiserende kjennetegn i sin kommunikasjon med andre Internett-bruker. Når det gjelder andre Internett-brukere har man både rettslig og praktisk mulighet til å være anonym.



At alle meninger skal respekteres er tull, respekt for saklige argumenter og fakta derimot er gull. Dersom noen virkelig mener at jorda er flat blir ikke deres mening respektert. Lirer du av deg noe sånt i et jobbintervju for en posisjon som geografilærer er jeg redd du, med god grunn, ikke blir ansatt. Men at det skal være lov å hevde det, og at de som gjøre det fortjener å bli respektert som medmennesker, er en selvfølge, men det tilhører en annen etisk debatt. Slik er det også for "meninger" knyttet til anonymitet på internett.

Faller de åpne debattforaene vekk, risikerer vi at mennesker med ekstreme synspunkter forsvinner under radaren og inn i lukkede nettverk. Der møter de kun likesinnede, noe som kan få svært uheldige konsekvenser. Etter min mening bør påstander og kritikk imøtegås med saklighet i stedet for å stenge dem ute. Be debattanten underbygge sine påstander, og etterprøv påstander som noen gulper opp, eller «mener noe om». Jeg vet dette faller vanskelig for noen. Selv folkevalgte politikere har store problemer med diskusjonen- og dialogens kunst. Noen klarer ikke engang å skille mellom meninger og saklig argumentasjon.  Jeg har sett eksempler på at politikere avslutter debatter på internett med en rekke emojier i et desperat fjortisforsøk på – ett eller annet. Hva emojiene egentlig uttrykker blir overlatt til fantasien.

I denne kommentaren har jeg argumentert for at både Karlien De Schuyteneer og Magnus Straume er på kollisjonskurs med gjeldende lovgivning på feltet, og hva et demokratisk samfunn egentlig dreier seg om når det gjelder ytringsfrihet. Men jeg er samtidig veldig glad for at vi bor i et sunt samfunn der de har rett til å si sin mening offentlig.  Et sunt samfunn i denne sammenheng kjennetegnes med en rimelig godt fungerende offentlighet der meninger anstendiggjøres gjennom den åpne, offentlige debatt. Det er gode grunner for ikke å rense det offentlige rom for alle «uønskede» ytringer. Paradoksalt nok bør vi ønske noen provoserende uttalelser velkomne for at vi skal bli presset til å skjerpe oss, gi temperatur til- og bringe fakta inn i den offentlige samtale. Spørsmålet er om vår største bekymring bør være rettet mot de «uønskede» ytringer som kommer frem i det offentlige rom? Etter min mening bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem. Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest. Anonymitet er i denne sammenhengen et gode som stimulerer til offentlig debatt om vanskelige temaer(NOU 1999: 27).

Jan Magne K. Stensrud
Redaktør/PhD

 

 

 

For spesielt interesserte kan jeg anbefale videre lesing i litteraturlisten til artikkelen over:
NOU 2009: 1 Individ og integritet— Personvern i det digitale samfunnet.

Olsen, Thomas og Mahler, Tobias, «Identity management and data protection law: Risk, responsibility and compliance in `Circles of Trust'», Computer Law & Security Report, 4 & 5 (2007) 342-351 & 415-426.

Schartum, Dag Wiese og Bygrave, Lee A., Personvern i informasjonssamfunnet: en innføring i vern av personopplysninger, (Bergen 2004).

Teknologirådet, Elektroniske spor og personvern (Oslo 2005).

Artikkel 29-gruppen (WP 6/1997) anonymitet på Internett.

Direktivet om personvern og elektronisk kommunikasjon, 2002/58/EF av 12. juli 2002.

Datalagringsdirektivet, 2006/24/EF, av 15. mars 2006.

Eirik Newth (2014). Overvåkningssamfunnet. Humanist forlag As, 31. aug. 2014.

NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted», utredning fra den norske Ytringsfrihetskommisjonen.

Wessel-Aas, Jon, Anonymitet på nett – kan eller bør det forbys?, 10. september 2011, http://www.hegnar.no/Nyheter/Tech/2011/09/Anonymitet-paa-nett-ndash-kan-eller-boer-det-forbys (sitert 28. mars 2016).

Internet Governance – Council of Europe Strategy 2012–2015, CM(2011)175 final, avsnitt 3.

Anonymitet og ytringsfrihet på Internett (u.å) Hvordan vernes interessen i å være anonym på Internett av reglene om ytringsfrihet? Masteroppgave UiO.