Et sjenerende tre, takk!
Leserinnlegg
Jeg elsker Drangedal. Dette kan jeg si av hele mitt hjerte, etter å ha tilbragt 37 sommere av mitt liv i bygda. Drangedal er synonymt med lyse sommernetter i stille og fantastisk natur, og hyggelige og imøtekomne mennesker.
Jeg tror også bygda har mye potensial, både som bosted og som turistmagnet. Da Drangedal kommune la ut et innlegg på Facebook hvor det sto at det var tomter klare til salgs for mellom 50.000 og 100.000 kroner ble jeg derfor interessert.
Her må det være muligheter, tenkte jeg. Kanskje jeg kan bygge en helårshytte å leie ut? Det vil skape liv, skatteinntekter for bygda og kunder i butikkene.
Så derfor åpnet jeg reguleringsplanen for tomtene som var til salgs ved Henseid. Et gufs av 80-tallet ga meg rosa joggedress og hockeysveis på flekken. For her var det ikke måte på hva kommunen skulle bestemme.
Ikke bare størrelsen på huset, men også mønehøyde, møneretning, og fargen på taket. Dessuten måtte det være med garasje, og materialene på garasjen kunne ikke være hva som helst. Forresten skulle bygningsrådet bestemme fargen på huset også.
Jeg ventet nesten på å lese om hvilket kjæledyr som kunne bo der, og ikke minst fargen på pelsen.
Hvem vil egentlig bo i en kommune hvor politikerne krever å bestemme fargen på huset ditt, fargen på taket ditt, og retningen på mønet? Hva skjedde med friheten til å kunne bygge sitt eget drømmehus? Friheten til å være seg selv - frihet fra en tung sovjetisk konformitet?
Iveren etter å kontrollere folks levevilkår i detalj minner om borettslag i Oslo, hvor folk bor tett i tett og reglene er fra etterkrigstiden. Hele poenget med å flytte på landet er jo å flykte fra denne trange tilværelsen. «Her er så knugende, tærende trangt, og mitt mot er så ungt og rankt» - boligpolitikk fritt etter Bjørnson.
Og det stanser ikke der. Paragraf 10 i reguleringsplanen lyder: «På tomtene må ikke plantes trær eller busker som, etter bygningsrådets skjønn, virker sjenerende på den offentlige ferdsel.»
Say what? Sjenerende trær? Er dette noe som kan plantes? Her følte jeg at jeg hadde et akutt behov for voksenopplæring. Men søk på «sjenerende tre» på Plantasjen gir ingen treff. Jeg tror ikke de selges lenger. Hvorfor lar ikke skogskommunen Drangedal folk få plante hva de vil i sin egen hage?
Så, et beskjedent råd til kommunen om diverse antikke reguleringsplaner rundt omkring: kast dem i makuleringsmaskina, og prøv igjen. 2020 kaller.
Jeg er stolt hytteier i Drangedal, men noen innbygger i Drangedal blir jeg tydeligvis ikke på en stund.
Jeg har nok mønet feil vei.
Sigmund Aas
Hytteeier, forfatter
