Tokeplanen på ny runde. Tilsvar

Leserinnlegg

 

I forrige avis tok Oskar Straume (Sp) og Gisle Espeland (Sp) til pennen som tilsvar på mitt innlegg og redaksjonell sak. Straume argumenterer for hvorfor det er positivt med spredt bebyggelse. Han ønsker at det kan bygges helt inntil dyrket mark og tar kommunestyret til inntekt for sitt syn. Straume mener de som bor nær dyrka mark, godt vet hvilke hensyn de må ta til landbruksdriften. Espeland viser til erfaring fra siste 40-50 år om at slik bebyggelse ikke gir konflikter, selv om den er helt inntil jordene. Han ønsker frislipp fra regler og byråkrati, men ser enkelte behov for hensyn der jordbruket er særlig aktivt. Avslutningsvis nevner han at forslaget om lemping ikke nødvendigvis vil føre til at det blir bygd nær dyrka mark, han vil bare at det ikke skal være forbudt.



Jeg vil takke Straume og Espeland for muligheten til å utdype synspunktene mine.

Straume synes ikke å ha fått med seg at målet med revisjonen av Tokeplanen var å bringe den i samsvar med kommuneplanens arealdel. Dette har til hensikt å forenkle saksbehandling framover, og har vært etterlengta. Kommuneplanens arealdel gjelder foran Tokeplanen. Tiltaksgrense på 50 meter mot dyrka mark i LNF-spredt framgår av kommuneplanens arealdel. Straume har selv vært med på å vedta målsetningen med Tokeplanen. Når han nå lager et rabalder ved avslutningen av prosessen, er det egentlig uten betydning. Det skaper bare mye ekstraarbeid for administrasjonen. Det er på dette grunnlaget jeg forstår Anne Solbraas (Sp) frustrasjon i siste kommunestyremøte.

Fylkesmannens forslag til innskjerping i planbestemmelsen ville kunne tas inn uten at det oppsto konflikt med kommuneplanens arealdel. Innspillet uttrykker et nasjonalt mål om vern av jordbruksarealer og burde vært vedtatt. Også mulig framtidige arealer må sikres mot varige inngrep.

Fylkesmannen spilte også inn hensyn til kulturlandskap, noe som også er en nasjonal interesse. Planen bør ta dette opp i seg.

Fylkesmannen har innsigelsesadgang til kommuneplanens arealdel om en skulle ta opp å endre denne. Utfra signalet fra Fylkesmannen, er det grunn til å tro at en slik adgang vil bli benyttet om Straumes forslag blir politikk i Drangedal. Jeg ser derfor Straumes innspill som rent populistisk.

Til Espeland vil jeg kommentere at det ikke er så enkelt som han skisserer det. Han kommer inn på områder og interesser som han ser trenger et vern mot inngrep og hvor det kan være riktig å være streng. Plan- og bygningsloven er det som heter en “ja-lov”. Det betyr at det som er i tråd med bestemmelser, skal tillates. Det gir ikke administrasjon eller politikere anledning til å snu eller trekke seg om de synes et tiltak likevel ikke er bra. Det er derfor viktig at det oppstilles bestemmelser . Disse er juridisk bindende.

Dersom Straume og Espeland gir korrekt uttrykk for hva som har foregått på medlemsmøte i Sp, er jeg bekymret. Sp har, slik jeg har forstått det, et sterkt fokus på landbruk og jordvern nasjonalt. Enkelte bønder er gått over til eiendomsbransjen. Det er ikke landbruk.

Øystein Rugtveit (H) gir etter min mening uttrykk for et fornuftig synspunkt i den redaksjonelle saken. Jeg støtter dette. Det er ved dispensasjon en sikrer seg at et bra tiltak kan realiseres.

Engasjementet mitt bunner i en genuin interesse for hensynet til landbruket, til matproduksjon og til vern av miljø og kulturlandskap. Det er viktig å tenke globalt og handle lokalt. Det betyr å legge til rette for minst inngripende og mest effektive arealbruk, også i Drangedal.

Debattantene beskriver positive erfaringer fra grenda gjennom 40-50 år og legger det til grunn for synspunktene. Jeg mener tidsrommet er for kort. En bør tenke i størrelsesorden 100 år og mer. Med “tida og høvet” kommer nye behov hos naboene, og de ordninger en tenkte seg kunne være praktiske tidligere, er det ikke lenger. Da kommer kravene om mer. Forståelsen for landbrukets behov er nedadgående i befolkningen. Vår erfaring med konflikter bare de siste fire årene viser dette. Det kan ta form av plenklipping på jordet for å komme flåttfritt til vannet, oppgrusing av stier, veier som eser ut over bytterøyser og gåing i eng og åker. En nabo røysa likegodt opp en ny røysegang på egen hånd, 200m inn, har selv nok til ved, men hugger naboens om den står på skakke. Det drysser gjerne litt ut av søppelposer mens det gås på jorder etter fest på hytta. Tørkesommeren 2018 fikk dyra drapstrusler etter å ha kommet gjennom gjerdet, til en hage. Og noen med mye penger skaffer advokat og går i gang med sak på grunnlag av et dokument farfar og hans bror skrev selv, for å lage seg vei midt i beitet. Dette koster, og det går direkte av både tømmerstokken og minstepensjonen. Stein Torleif Bjella har laget et eget verk om “jordsjuka” som Straume og Espeland etter min mening bidrar til å skape også for framtidige generasjoner.

Straume har uttalt på telefon at han passer på å få inn bestemmelser i kjøpekontrakt når han omsetter eiendom. Kjøper må tåle landbruksaktivitet. I tilfellet over, fra 2018, har vi tinglyst beiterett i området husene står, uten at det fikk noen betydning for at dyra ble truet på livet for å spise blomster. Det betyr lite for konflikt at noe står i kontrakt. Det viktige er å unngå problemer gjennom arealplanleggingen.

Jeg støtter Trond Jarle Roalstads (Ap) interpellasjon i kommunestyret før sommeren om videre utbygging av attraktive tomter i boligfelt.

Med hilsen Egil Solberg