Juledram til besvær
En annerledes julefortelling
Julaften 1967 skulle bli en svært dramatisk dag for ungutten Alf Løyte fra Drangedal.
En gang utpå høsten 1967 mønstret nittenåringen Alf Løyte ombord på skipet Eilert Rinde som matros. Som mange andre unge gutter var Alf drevet av eventyrlyst. Han ville prøve sjølivet og se verden.
Femtusentonneren fra Sandefjord gikk med stykkgods mellom Italia og Afrika. Rett før jul ankom skuta Abidjan, den største byen- og frem til 1984 hovedstaden i Elfenbenskysten. Lastingen foregikk på reia. Reia er sjømannsuttrykk for å ligge til ankers et stykke utenfor kaianleggene. Lokale havnearbeidere kjørte ut med lektere fulle av tømmer som de heiste ombord med skipets vinsjer og bommer. Vinsj og bom ble brukt før skipene fikk kraner. Slike laste- eller losseoperasjoner tok gjerne flere uker. På frivaktene hadde mannskapet muligheten til å ta taxibåten inn til byen og gå på land. Det var nettopp det Alf og en skipskamerat bestemte seg for å gjøre denne julaften i 1967.
Før de gikk i land skiftet de to unge sjømennene til jeans og T-skjorte, dro gjennom håret et par tre ganger med litt brylkrem for å få den rette looken og pusset skoene blanke og fine. På baklomma hadde de cash i lokal valuta som de hadde hentet oppe hos gnisten. Gnisten, eller telegrafisten, er ofte også skipets lønningsoffiser.
Alf forteller at de dro opp i byen. Som sjøfolk flest, var de innom ei eller to sjapper. Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten var stort, men islam var også den gang største religionen i landet. Abidjan var en millionby med mange fristelser. På turen tilbake var de unge guttene innom en butikk og kjøpte seg hver sin flaske med juledram.
–Vi var langt fra edru, og da vaktene nekta oss å ta med flaskene ombord, protesterte vi ganske høylydt. Det kom ikke til håndgemeng, men det var ikke langt unna. Før vi rakk å summe oss satt vi på et lasteplan med to bevæpnede vakter humpende gjennom gatene tilbake mot byen.
Vaktene eskorterte oss inn i en stor grå murbygning. Bak et stort skrivebord satt en mann i uniform som ba oss legge fra oss alt vi hadde i lommene. Deretter ført de oss inn i ei celle og låste døra bak oss.
–Der sto vi, to unge bleke norske unggutter i jeans og T-skjorte. Det var julaften 1967 og vi ante ikke hva som ville skje.
–Om jeg var redd? Ja det kan jeg love deg. I samme cella som meg og skipskompisen min, sto og satt det rundt 30 andre fanger. De var lokale og langt fra hvite i huden. Jeg husker godt at de hadde en pose mellom beina, alle som en. I posene var det mat de hadde fått av familie eller venner.
–Hvordan skal dette gå, her sitter vi innelåst, på Afrikas vestkyst, sammen med 30 av byens verste kjeltringer
–Det luktet ikke akkurat blomster i den cella, det kan jeg love deg, forteller Alf. Vi hadde også god tid til å tenke mye i løpet av de timene vi satt der.
–Hva vil skje nå?
–Slipper vi noen gang ut?
Etter 2-3 lange timer var det en stor lettelse å se kapteinen vår, eller jerngustav som han ble kalt, da han kom til syne mellom jernsprinklene. Kapteinen lo rått hele veien tilbake til båten. Det ble ikke noe bråk og vi ble ikke svartelistet, kapteinen tenkte vel at vi hadde fått straff nok.
Så ble det jul allikevel, men uten juledram.
