Jordmor på jorda
Det ble et historisk møte mellom nye og gamle drangedøler og 4 jordmødre fra bygda på Kjerringrådets første møte i 2020. Mer enn 40 års sammenhengende tjeneste i faget var representert.
Borghild Eie fortalte om yrkes utvikling og lovverket omkring kvinner i fødsel. Hun trakk trådene helt tilbake til 15- og 160
0-tallet. Der var det en lovfestet rett at kvinner i fødsel ikke skulle overlates til seg selv. Borghild beskrev videre hvordan kvinner og barns helse og sikkerhet hadde økt gjennom bruk tekniske hjelpemidler og ikke minst, svangerskapskontroller. Hun tok også for seg bruk av smertelindring og mennenes inntog på fødestuene. Det skapte latter og gjenkjennelse
blant det tallrike publikummet, og det var ikke mennene man lo av, men oppfatningen av at de ble holdt unna. Mye har skjedde på den fronten siden 1970-tallet. Nå er det knapt noen som føder uten en av sine nærmeste i rommet.
Britt Elise Bergheim har vært jordmor både i hjembygda og på Ullevål sykehus i Oslo. nylig ble hun pensjonist. Hun delte noen historier fra disse årene, men mest av alt formidlet hun levende fra Edvard Hoems bok Jordmor på jorda (2008). Hoems tippoldemor ble kalt Jordmor-Stina og levde i begynnelsen av 1800-tallet. Hennes tøffe vei til utdanning og kamp for å erstatte hjelpekoner med kvalifiserte jordmødre er viktig i boka. Men livet hennes der under Blåhammaren er i seg selv en spennende kulturhistorie. Dessuten er Hoem en glitrende forfatter, noe Britt ga oss flere smakebiter av. Mange vil nok få tak i denne dokumentariske romanen etter dette.
Kvelden bød også på innspill fra kvinnene i salen. Vi fikk høre om planlagte og vellyk
kede hjemmefødsler både i Norge og i Holland. Fra Syria fikk vi også formidlet hvordan det var å sette to barn til verden helt alene. Mannen i huset var av gårde på jobb, de andre barn var opptatt med sitt, mens mor ordnet opp selv. Tøffe damer! Ikke rart det ble litt diskusjon om hvorfor det ble forbudt med hjelpekoner i Norge. De hadde jo så mye kunnskap, og i mange land er de fremdeles uunnværlige.
En som har erfart dette i praksis er Annlaug Jonskås. Hun reiste til Bangladesh som misjonær og sykepleier. Som kvinne fikk hun være med på mange fødsler, og de var ofte både dramatiske og mange ganger tragiske. Kvinnene oppsøkte jo ikke selv helsepersonellet, men ble båret dit eller kjørt på kjerre når krisa var et faktum. Alt hun fikk se med egne øyne gjorde at hun reiste tilbake til Norge for å ta jordmorutdanning. Hun berømmet hjelpkvinnenes kunnskap, men så også at mange liv gikk tapt og mange måtte lide mye fordi riktig helsehjelp manglet.
Siste jordmor som glødende fortalte om sitt yrke, var Ingrid Elise Pedersen. Hun er født og oppvokst i Drangedal, men bor nå i Oslo. Der jobber hun på Rikshospitalet, både på føde- og barselavdelingen. Halvparten av de fødende kvinnene på det sykehuset er såkalte normale fødsler, men sykehuset har også gravide fra hele landet der man vet at det er stor risiko. Det er en travel avdeling med ca 2500 nyfødte i året. Ingrid Elise har også vært jordm
or i Vesterålen, på Stokkmaknes noen perioder. Tempoet der er ganske annerledes. Her fødes det under 300 barn i året, og de aller fleste kommer til fødestuen i god tid før fødselen og tilbringer lengere tid der enn det er vanlig i byene. Dersom det er mistanke om komplikasjoner, sendes de gravide til sykehuset i Bodø. Både kvinnene selv og distriktsjormødrene er samstemte i at sikkerhet må trumfe alt.
Kvinner føder på samme vis over hele verden, og denne kvelden ble et fantastisk møte mellom ulike trender, kulturer og menneskeskjebner. Kvinnehelse er så viktig for at barna skal få en god start i livet. Dessuten er trygge forhold med på å begrense antall barn som fødes, for hvis mor vet at barna vil vokse opp trenger hun ikke en flokk på ti for å sikre alderdommen.
På vegne av Kjerringrådet: Stor takk til 4 flott jordmødre for det de delte med oss og det de har gjort for kvinner i fødsel!
Margrethe K.
