Drangedalsmålet gjennom tidene

Målføret, talemålet, de fleste sier kanskje dialekta, i Drangedal har som alle andre steder vært i endring gjennom tidene. Det er flere som har interessert seg for og skrevet om Drangedalsdialekta, blant annet Anna Nesland og Hans Kristian Voje, begge med utgivelser i siste halvdel av 1900-tallet, men ulike innfallsvinkler.

Mange eldre folk i dag vil nok mene at drangedalsdialekt er «utvanna». Det samme mente eldre folk da dagens eldre folk var unge. Men ingen dialekter har noen sinne stått på stedet hvil. Det har alltid vært endringer i dialekter. mer eller mindre gradvis, alt etter påvirkninger lokalt og fra samfunnet ellers. Det er også tendenser til regionalisering av dialekter, det vil si at dialekter i samme geografiske område nærmer seg hverandre. Områder som ligger nær større byer har en tendens til å få en dialekt som nærmer seg eller blir lik «bymålet» i disse byene. Sosiolekter er varianter av den samme dialekten innenfor et geografisk område. Sosiolektene er påvirka av sosiale faktorer som kjønn, alder, sosial status og yrke, og dette kan gi ulike dialektvarianter. Dialekta er for mange en viktig identitetsmarkør, og den kan si noe om hvor du føler tilhørighet til.

Anna Neslands hefter om bygdemålet i Drangedal

Anna Nesland (1901-1994) var lærer gjennom flere tiår, og i tillegg samfunns, kultur og historie-engasjert. Hun var en av de fire som fikk Kulturprisen i Drangedal første gang den ble utdelt i 1979. Tre år før hadde hun gitt ut heftet «Bygdemålet i Drangedal – et grammatisk oversyn». I dette 47 sider lange heftet gir hun som tittelen viser en oversikt over grammatikken til drangedalsdialekta, og hun bemerker at det kan være lokale dialektforskjeller mellom de ulike grendene innad i Drangedal. Spesielt skilte Tørdal seg ut, med mer påvirkning fra de øvre bygder i Telemark.

I 1980 ga Anna Neslands ut et nytt hefte: «Ord og uttrykk i Drangedals-målet». Her får vi på 95 sider presentert ei utførlig ordliste over drangedalsdialekta. Karl Øvretveit hadde tidligere laga ei ordsamling med dialektord fra Tørdal, som sto på trykk i den første «Den var ein gong – minner frå Drangedal» fra 1976. Denne ordsamlinga er med i heftet til Anna Nesland. I tillegg blir en del drangedalsuttrykk presentert. Her er det også ei liste over uttale av en del personnavn i Drangedal. Abraham uttales f.eks. Abram, Asulv uttales Åsål, Gunnar uttales Gonnær, Marie uttales Mærja.

Disse to heftene er ikke lenger i salg, men heftet fra 1980 er skannet og lagt ut på Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, slik at dette heftet er åpent og tilgjengelig for alle å lese på internett. Begge heftene kan lånes på biblioteket, og de er også tatt vare på i lokalhistorisk arkiv i Drangedal Historielags lokaler på bygdetunet.

Bevaring av dialektene gjennom bruk

I forordet i heftet utgitt i 1976 forklarer Anna Nesland hensikten med denne utgivelsen: «Dette vesle heftet om drangedalsdialekten vil eg først og fremst tileigne skuleungdommen i Drangedal, med von om at det kan vere med på å styrke respekten for og kjærleiken til bygdemålet. --- Elles trur eg at bygdefolk jamt over vil vere interesserte i å drøfte talemålet i bygda. Eg reknar ikkje dette som noko avslutta arbeid. --- Bygdemålet er ein stor kulturell arv å ta vare på. Dersom gamle drangedalsord slik som eg, me, dikkan, mykje o.a. blei borte, då vil ikkje bygda lenger vere den samme som før. La oss verne om og halde på dei gode gamle formene. Dei er med på å gi bygda sitt særpreg, slik at når me hører målet, kjenner me inni oss: dette er Drangedal!»

I slutten av heftet går Anna Nesland gjennom målføreinndelinga i Norge og bemerker at Drangedal har e-mål og hører derfor med til målgruppa Sørlandsk. Hun skriver videre: «Drangedal har mange klare målmerke, og bygdefolket har halde godt på dialekten sin. Det har vore sett på som ei ære og ein skyldnad å halde på sitt eige og ikkje ape etter andre. Og hittil har bygdemiljøet vore sterkt nok til å halde oppe tradisjonen og det særmerkte i bygdemålet. Hossen skal det bli i framtida? Det er det vel ungdommen som avgjør. Ein kan bare ønske at drangedølane vil ta vare på språkarven sin som gir bygda sitt eige andlet.»

Drangedalsmålet sett frå en sosiolingvistisk synsvinkel

Våren 1979 var den gang 25 år gamle Hans Kristian Voje fra Drangedal ferdig med sin hovedoppgave ved instituttet for nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Hovedoppgava hadde tittelen «Drangedalsmålet sett frå en sosiolingvistisk synsvinkel». For de som er spesielt interessert er hovedoppgava mulig å låne fra biblioteket via fjernlån.

Oppgava handler om forholdet mellom språk og samfunn før og nå i bygda Drangedal og hvordan bygdemålet i store trekk hadde utvikla seg de siste par hundre år. Voje undersøker også sammenhengen mellom «visse bymålsformer og demografiske trekk ved språkbrukerne, slike som alder, bustad, kjønn og yrke», hvilke holdninger folk har til sitt eget og andres talemål og drøfter hvorfor. Områdene Tørdal og Sannes var ikke med i denne undersøkelsen av drangedalsdialekta. Tørdal hadde mange felles trekk felles med dialektene i Kviteseid og Nissedal, og i Sannesgrenda minner talemålet til de fleste mye om Solumsmålet, skriver Voje.

Hovedoppgava har en interessant historisk gjennomgang av utvikling av samferdsel, handel, og hvordan mulighetene var for språklig påvirkning og endring av talemålet. Enkelte prester i Drangedal i eldre tider skrev ned observasjoner de gjorde seg mens de var i tjeneste i prestegjeldet. Blant annet skrev sogneprest Ole Meldahl en melding til kongen i 1742, der han har med en «målprøve» av drangedalsdialekta. Ord som her er notert viser at flere ord som den gang ble brukt, for lengst var gått ut av bruk 250 år seinere. «Målprøva» er også gjengitt i Drangedalssoga til Olav Sannes.

Mobiliteten blir større

Voje gjør en interessant observasjon når han viser hvordan det i tida fram til 1850 nesten alltid var kun menn som reiste ut av bygda for å gjøre nødvendige ærend. By-reiser var det stort sett bare tre ganger i året. Derfor tror Voje det kan være sannsynlig at kvinnene kan ha holdt lengst på gamle taleformer, siden de sjeldnere var utenfor bygda. Også i tida 1850-1945 var mannfolka mer mobile og reiste oftere utenfor bygdegrensene enn kvinnene.

Språkholdninger

Voje fant i undersøkelsene sine ut at det store flertallet av folk i Drangedal ikke følte at deres talemål var mindreverdig eller stygt. Språkbruken hadde også til en viss grad sammenheng med hvilke holdninger folk hadde til språket sitt. De som oppga mest bruk av bymålsformer, var også mest negative til dialekten sin. Holdningstesten viste at sjøl om mange unge i Stranna (Prestestranda) brukte mange bymålsformer og hadde en negativ holdning til dialekten sin, så var ikke holdningene deres særlig sterke eller faststivna. «Mulighetene» for holdningsendringer er derfor absolutt til stede», konkluderer Voje.

Kilder til talemålet

Både Anna Nesland og Hans Kristian Voje oppgir mange muntlige kilder. Anna Nesland brukte eldre mennesker som kilder, siden hensikten hennes er å få dokumentert og bevart gamle ord og uttrykk som ellers kunne blitt glemt for all ettertid. Hun ser på bygdemålet som en stor kulturell arv, og har et håp om at bygdefolk vil fortsette å bruke eller ta opp igjen gamle ord og uttrykk, slik at kulturarven dermed blir levende, og ikke bare musealt arkivmateriale. Noen ord tilhører andre tider med andre gjøremål enn i dag, f .eks. spinning med rokk eller tømmerkjøring med hest, men det er en verdi i seg sjøl at orda er bevart i denne samlinga.

Hans Kristian Voje blir også nevnt som en av hennes kilder i heftet fra 1980. Et år tidligere var hovedoppgava hans levert, og han hadde i arbeidet med den hatt samtaler med et stort antall informanter, både eldre og yngre. Den eldste informanten var født i 1883, de yngste i 1964. Vojes hensikt var å se utvikling og endringer i drangedalsmålet, sett i et samfunnsperspektiv.

Noen prøver på gamle dialektord

Her følger noen ord fra samlinga, noen er vel kjente fremdeles.

Fikl – noko smått, fint

Fjagg- kjæreste, kavaler

Gygletut – ein som er smeiken og lur

Gryle eller grøle, grølte (skreik) som ein gris

Roven- laus, porøs, snøen var roven, laus under fastare lag

Blankis- ullteppe