Fanteregisteret og dets opphav i Drangedal

I 1845 ble det for første gang laga et eget register over «de reisende», eller fanter og tatere som disse menneskene ble kalt den gang – fanteregisteret eller fantefortegnelsen. Dette fanteregisteret ble til etter initiativ fra presten Ole Nielsen i Drangedal. Drangedal hadde ofte besøk av til dels store grupper av de reisende, og var blant de bygdene der flest «reisende» oppholdt seg på 1800-tallet.

De reisende

De reisende er en samlebetegnelse på mennesker som hele eller deler av året ikke er fastboende, men reiser fra sted til sted over kortere eller lengre strekninger. De hadde en variert bakgrunn og kom fra alle samfunnslag. Noen hadde vært reisende i mange generasjoner, men det kom også nye folk til som tidligere hadde hatt fast bosted i by eller bygd. Noen hadde valgt å hoppe av et veletablert liv, mens andre kanskje hadde valgt å flykte fra en vanskelig bakgrunn eller hendelse. Men felles for alle «de reisende» var at de sto aller nederst på samfunnsstigen.

Det var altså forskjellige grupper som vandra fra sted til sted uten fast bosted. Linjene mellom de som hadde taterblod i årene (taterne valgte og velger ofte selv å kalle seg romani), de som ble kalt fanter, loffere, boms, vagabonder og landstrykere og omstreifere var uklare for folk flest, men for de ulike gruppene var det viktig med skillelinjene. De var ulike grupper og folkeslag som ikke ville assosieres med hverandre.

Myndighetene i Norge og andre land der reisende oppholdt seg har gjennom tidene behandla de reisende på en høyst kritikkverdig måte. De reisendes kultur og levemåte ble gjennom myndighetens politikk og tiltak i stor grad utrydda. Men det finnes i dag fremdeles noen som holder de reisendes kultur levende.

Spor i kildene etter reisende

I kildemateriale er de reisende ofte ikke så lett å spore i ettertid, naturlig nok fordi de ikke var registrert med fast bosted, og fordi de ikke oppholdt seg så lenge på hvert sted. Noen prøvde også så godt de kunne å holde seg unna øvrighetenes radar. Det har vært en oppfatning av at de ikke oppsøkte kirken for dåp, ekteskap og begravelse. Det stemmer ikke, og kirkebøker kan være en viktig kilde til de reisende. De er også ofte registrert i folketellingene.

Betegnelsene fanter og tatere vil bli brukt videre i artikkelen i tillegg til dagens betegnelse «de reisende», i tråd med språket og ordbruken i den tida som skal omhandles her. Både fant og tater ble opprinnelig brukt som skjellsord, noe som er viktig å ha som bakgrunn når man leser det som er skrevet ned om disse gruppene. Fant og tater ble ofte brukt litt om hverandre om de samme menneskene. I Drangedal var det betegnelsen fant mest brukt.

Eilert Sundts årsberetninger om fantefolket

Eilert Sundts beretninger om fantefolket er den dag i dag en av de mest sentrale kildene for å forstå samfunnet av reisende folk. Eilert Sundts skrifter kan du finne bl.a. på nb.no nettbiblioteket.

Sundt var utdanna teolog, men han skulle bli en pioner innen norsk samfunnsvitenskap. Sundts første stilling var som kateket ved Christiania Tugthus. Det var her han først ble kjent med taterkulturen. Taterne ble Sundts hovedinteresse gjennom hele livet. Sundt var også opptatt av bygnings- og leveskikk, sedelighet og hygieniske forhold blant vanlige folk over det ganske land.

Eilert Sundt (1817-1875) var den første som førte fortegnelser over «fante- og landstrygerfolket» fra midten av 1800-tallet. Men han var ikke den eneste som var opptatt av disse menneskene som av øvrighetene ble betegna som «den niende landeplage». Myndighetene hadde allerede lenge sett på fantene som en byrde. Sundt lærte seg taternes språk, og til å begynne med var han godt likt blant de reisende. Men Sundt ønska også å fjerne taterne fra landeveien, og derfor ble han av mange sett på som en fantefut.

Prest Ole Nielsen i Drangedal tok initiativet til fanteregisteret i 1845

Ole Nielsen var prest i Drangedal fra 1838 til 1847. Den 28. oktober 1845 skrev sogneprest Ole Nielsen en henstilling til Finansdepartementet som folketellingen den gang hørte under, om å nytte den anledning som folketellingen ga til å undersøke omstreifernes antall og deres forhold for øvrig. «I de 8 Aar jeg har været ansat som Sogneprest til Drangedal», skriver Nielsen, har jeg havt tilstrækkelig Anledning til at blive bekandt med det Uvæsen, som drives af de saakaldte Fantefølger, som i større og mindre Hober herje disse Egne…»

Sognepresten karakteriserer disse menneskene som «fattige og ofte nødlidende, uden Huus og Hjem, uden fast Tilhold…» De befinner seg på en måte «udenfor Lovene». I alminnelighet blir deres barn døpte, men med skolegang, konfirmasjon, kirke- og altergang befatter de seg i regelen ikke, og dette «maa vække alvorlige Bekymringer». De tiltar også år for år «paa en høist foruroligende Maade». Det har hendt i dette år, skriver han, at 40 personer «af forskjellige Hobe» har samlet seg på en gang et sted i bygda.

Presten Nielsen mener at noe må gjøres fort for å råde bot på dette, og han henstiller dermed at det i forbindelse med den kommende folketellingen ble opptatt en egen fortegnelse over «alle i Landet værende Fantefølger, hvor de maatte antræffes». Nielsens forslag vant tilslutning. Den 11. november 1845 ble det sirkulære (rundskriv) undertegna i Finansdepartementet, noe som ifølge Eilert Sundt «dannede en Epoche i Fanternes Historie».

Etter som man i den trykte lista som skulle anvendes ved folketellingen ikke hadde noen rubrikk som omstreiferne kunne sortere under, fikk tellingsbestyrerne - prestene på landet – i oppdrag å lage særskilte fortegnelser over samtlige «Tatere og Fantefølger» i sitt prestegjeldsdistrikt. Fortegnelsene skulle deretter innrapporteres til Finansdepartementet. I alt kom det inn 81 rapporter.

«Fantefortegnelsen» ble offentligjort i 1846 og omfatta 1145 navn, fordelt på 223 følger. Tallet angir sannsynligvis bare en brøkdel av det samla antall tatere og omstreifere på denne tida. Det var lett for omstreiferne å gjemme seg bort hvis de ville. Nesten 100 av disse følgene streifa mellom Skien og Stavanger, og Drangedal var ofte et av oppholdsstedene på vandringsveien.

Prestene skulle i denne fortegnelsen gi opplysninger om bl.a. alder, i hvilket forhold de enkelte medlemmer av hvert følge sto i til hverandre og om mulig opplysninger om fantenes «moralske og physiske Tilstand». Å få helt nøyaktige og pålitelige opplysninger om alder, navn og yrke var i mange tilfeller vanskelig. Noen oppga ofte forskjellig navn og yrke fra sted til sted der de oppholdt seg.

Men fra mange distrikter der omstreifernes antall var stort, kom det inn fyldige rapporter. Slike mønstergyldige rapporter kom det blant annet fra Drangedal og Sannidal. Hvert følge står oppført i tur og orden med angivelse av personens navn, yrke, alder, fødested og oppholdssted. Likeså får man opplyst om de er døpt, konfirmert og viet. Manntallet på omstreiferne vakte stor oppmerksomhet. Flere aviser tok opp manntallsførernes lister og trykte dem i sin helhet.

Drangedal var «fantehovedstad» på 1800-tallet

Av kommentarer til fantefortegnelsene i 1845 kan det se ut til at fantefølgene ble oppfatta som en stor byrde for almuen. Fra Drangedal het det at omstreiferne var en byrde for fattigvesenet, siden de omreisende i stort antall ofte oppholdt seg i Drangedal og også fikk bidrag fra fattigvesenet.

Utover fanteregisteret i 1845 - «Fantefortegnelsen» - fantes det på denne tida bare to mindre skrifter som omhandla taterne. Begge var forfatta av Gjest Baardsen. I 1848 fikk Sundt innvilga stipend fra Stortinget til videre registrering av norske tatere og omstreifere, samt studier av deres språk, livsforhold og deres levesett. Hans videre arbeid hadde i praksis som siktemål fast bosetting av de reisende.

Eilert Sundt dro sommeren 1847 ut på sin første reise for å studere fantenes liv. Helst ville han oppsøke deres «reder» eller «samlingssteder». Før han dro ut kontakta han sogneprest Ole Nielsen i Drangedal, som to år tidligere hadde oppfordra til og fått gjennomslag for telling av omstreifere i 1845. Foranledninga til Sundts brev til Nielsen var en fantekone som han gjerne ville oppspore.

Midbøe skriver i boka «Eilert Sundt og fantesaken» at det sikkert også var en annen grunn til at Sundt skrev til presten i Drangedal. Av Fantefortegnelsen kunne han se at traktene omkring Kragerø var et riktig fantestrøk, og kanskje spesielt Sannidal og Drangedal. Nielsen hadde i sitt brev til Finansdepartementet i 1845 oppgitt at det var ca. 250 fanter som streifa rundt i Drangedal. Sundt hadde tydeligvis tenkt å reise gjennom disse traktene i håp om å finne et ekte «fanterede». I sitt svar ga sogneprest Nielsen uttrykk for sin glede over at fantefolket hadde vakt Sundts interesse, og han håpet nå «at der måtte gjøres Noget til dets Udfrielse af den baade legemlige og aandelige Nød, hvori det befinder seg…»

Eilert Sundt viser i sin «Fjerde Års- Beretning om Fantefolket» i 1865, til antall tatere og fantefølger i 1845 og 1855. Antall personer i fanteregistrene var som nevnt 1145 i 1845, 739 i 1855 og 1480 i 1865.

Tidligere beretninger fra Drangedal om omstreifere

Olav Sannes skriver i bygdeboka for Drangedal at det var vanlig å være snill mot fattige tiggere fra bygda, og slike var det mange av. De gikk rundt på bygda og tigde, eller «betlet». Det var tiggere fra andre bygder de ville bli kvitt. Om det allmenne fattigstellet kom det i 1727 en «anordning». Påbudet gikk ut på å jage landstrykere og stelle bedre for sine egne fattige.

Fra 1772 og framover finnes det beretninger fra fattigkommisjonen i Drangedal. Kommisjonen besto av presten, lensmannen, medhjelperne, fattigforstanderne og noen av de «gjævaste sognemenn». Presten klaga da på at det gikk så mange fremmede tiggere og «rekte», og han mente at slike måtte vekk, for at fattigkassa skulle ha nok til bygdas egne fattige. Det ble ikke gjort annet enn at fattigkommisjonen nekta fremmede tiggere å gå omkring, mens fattige bygdefolk fikk lov å gjøre det.

Presten Fabricius skriver i møtebok for fattigkommisjonen at: «Løsgjengere gik på Bygden i flokkevis, og det endog fra andre Præstegjeld…» Utenbygds fanter ble sett på som en plage, og det ble vurdert å få en bygdevekter til å «fordrive» dem, men dette ble ikke gjennomført i første omgang. Gjestgivere og bønder i utkanten av bygda ble pålagt å ta fantene og føre dem tilbake samme veien som de kom. Den 30. september 1776 skulle det holdes ei «almindelig Fantejakt for at faa jaget og rensket Bygden for pasløse og fremmede Bettlere».

I åra 1807-1814, under Napoleons-krigene der Danmark-Norge deltok, var det vanskelige tider og nødsår for alle. I 1808 mente fattigkommisjonen at det var mest plage med de fremmede tiggerne, og «at Drangedal fremfor andre Præstegield har været et Tilflugssted for omløbende Landstrygere og fremmede Bettlere». Olav Sannes skriver at det ser ut til at de hadde vært snillere med fattigfolk her i bygda enn andre steder. Nå ble det gamle vedtaket om å jage fremmede ut av bygda skjerpa. Det var fremdeles ikke penger til bygdevekter, så bøndene fikk sjøl i oppdrag å jage fantene ut av bygda.

Fantefut

I 1870 ble det ansatt en fantefut eller bygdevekter som det noen steder ble kalt. Fantefuten hadde lang sabel og en stokk i sida på beltet. Fantefuten hadde dagbetaling for de dagene han var ute og jaga fantene, eller for å ta visse oppklaringsrunder. Fantefutene hadde en instruks de skulle følge, men ikke alle fulgte den like strengt. Instruksen gikk ut på at futen skulle stoppe fantefølgene og føre dem den korteste veien ut av bygda. Når nabobygda gjorde det samme var det ikke greit å være fant.

Den første kjente fantefuten i Drangedal var Halvor Krestensen Bråten ved Straume. Fantene kalte ham Halvor Skrubb, noe som sier litt om forholdet mellom fut og fant. Han reiste til Amerika med kona og de yngste barna i 1876. Per Naas og Torleiv Holte har flere historier om fantefuter og fanter og andre omreisende folk i Drangedal Historielags årbøker.

Fanteregister for Drangedal 1865

Kjell Tore Vogsland har i en 14 siders artikkel i Det var ein gong – Minner frå Drangedal sett nærmere på fantenes liv og fantetellingen i Drangedal i 1865. Denne fantetellingen er også søkbar på Digitalarkivet. Tellingen i Drangedal konkluderte med 232 personer, men ikke alle befant seg i kommunen da tellingen ble gjennomført. En del av fantene hadde flotte familienavn som Gripenfelt/Griffenfeldt, Flintian og Alting. Vogsland skriver også om en dødelig tyfoidfeber som de reisende nok ikke var opphavet til, men som de naturlig nok spredte med seg med sin streifende livsstil. Smitten ble brakt til Drangedal høsten 1864.

Stedsnavn forteller om de reisende

De reisende ble som vi har sett som oftest kalt fanter i Drangedal. De vandra fra den ene bygda til den andre, og brukte nok mange av de gamle ferdselsveiene gjennom bygda. Det finnes beretninger om vandring av fantefølger til og fra Lunde, Holla, Solum, Sannidal, over Tørdal til bygdene oppover, og over Jysereid mot Gjerstad.

Det hendte at fantefølgene fikk overnatte i løa eller uthuset, og kanskje en sjelden gang innomhus, men som vi har sett var følgene ofte uvelkomne og ble også forsøkt jaga ut av bygda igjen. Derfor hendte det nok ofte at fantefølgene overnatta ute under åpen himmel, eller der de fant ly ute i naturen. Minner etter slike sannsynlige oppholdssteder har vi i gamle stedsnavn, som f.eks. Fantehelleren. I Drangedal finnes det flere slike: i skauen mellom Mjelkåsen og Gudbrands, ved øvre Kåsatjenna i Kåsagrenda og ved Bjårvann. Og kanskje flere steder? Andre eksempler er Fantespranget, Fantemoen, Fantemobekken og Fantesalen.

De reisendes historie er ikke avslutta

De reisendes historie ble ikke avslutta på 1800-tallet, men strekker seg videre helt til vår samtid. Fantefølgene avtok sterkt i første del av 1900-tallet. I etterkant kom mange «enslige» fanter på gjennomreise. Både Holte og Nås skriver i Det var ein gong- om fanter/de reisende helt opp til nyere tid. Myndighetene omtalte og behandla dem ofte som en byrde, men mange fanter ble også tatt godt imot av folk der de reiste rundt. Mange var ofte dyktige håndverkere, og lagde nyttige redskaper som betaling for mat eller husly, eller hjalp til med forefallende arbeid. I kirkebøkene langt tilbake kan vi se at det hendte at fanter ble gift her i bygda, og barn ble født og døpt her, og da var det bygdefolk som var faddere. Noen avslutta vandringa i Drangedal og har fått hvile på kirkegården.

Kilder:

- Eilert Sundt: «Fante- eller landstrygerfolket i Norge», verker i utvalg, 1974

- Eilert Sundt: «Fjerde Års- Beretning om Fantefolket», 1865

- Øyvind Midbøe: «Eilert Sundt og fantesaken», 1968

- Fantefortegnelsen 1845, transkribert og red. Harald Winge, 1986. Se nettbiblioteket nb.no

- Fanteregisteret fra 1845, Digitalarkivet

- Fanteregister for Drangedal 1865, Digitalarkivet

- Olav Sannes: «Drangedal med Tørdal», 1924

- Aasulv E. Tveit: «Fantefølgjer og fantefutar i Drangedal», årbok 1/1976, Det var ein gong – Minner frå Drangedal

- Torleiv Holte: «Om fantefølgjer og anna omreisans folk», årbok 15/1992, Det var ein gong – Minner frå Drangedal

- Kjell Tore Vogsland: «Drangedal, en fantehovedstad på 1800-tallet», årbok 40/2017, Det var ein gong – Minner frå Drangedal

- Olaf Vogsland: Håvard Hedde, årbok 38/2015, Det var ein gong – Minner frå Drangedal

- Bastrup og Sivertsen: «En landevei mot undergangen – utryddelsen av taterkulturen i Norge», 1996