Skolehistorie fram til 1900-tallet

I 1989 kunne grunnskolen i Norge feire 250-årsjubileum. Den 23. januar 1739 – under kong Kristian 6. av Danmark-Norge – kom forordningen «Om skolerne på landet i Norge». Dette var et forsøk på å innføre pliktig skolegang for barn og unge.

På det meste var det 23 skolekretser i Drangedal. I dag har Drangedal tre skolekretser. Vi skal her se litt på utvikling innen utdanning og skolevesen i Drangedal fram til 1900-tallet.

Leseundervisning fra 1536

Før 1739 var det i forbindelse med religionsundervisning at allmuen - alminnelige folk - fikk noen form for utdanning. Ved reformasjonen, der Danmark-Norge gikk over fra den katolske til den protestantiske kirkeordninga i 1536, kom det nye tanker om at alle burde få mulighet til å sette seg inn i de hellige skriftene. Da måtte alle lære å lese. Det ble pålagt klokkeren i hvert prestegjeld å ta seg av opplæring av de unge. Men klokkeren hadde mange oppgaver, og derfor var det svært få som fikk en skikkelig leseopplæring. Den første klokkeren i Drangedal var så langt vi vet Peder Jensen Lyche fra 1639-1693.

Forsøk på innføring av allmueskoler i 1739

Organisert skolegang fantes bare i de store byene. Men etter at konfirmasjonsordninga ble gjennomført fra 1736 måtte de unge få ei undervisning som svarte til det minstemål av kunnskaper som denne ordninga krevde. Derfor prøvde kong Christian den 6. i 1739 å få til ei ordning med allmueskoler i alle kirkesogn i Danmark-Norge.

Målet med allmueskolene var at all ungdom skulle få undervisning i tre måneder i minst tre år. Utgiftene til denne ordninga skulle på landsbygda betales av bøndene, men de mente at dette ble altfor dyrt, og ordninga lot seg derfor ikke gjennomføre. Etter dette måtte kongen slå av på kravene, ved gjennomføring av Skoleplakaten av 1741.

Skoleplakaten slo fast at hvert prestegjeld skulle få avgjøre når skoleplikten skulle settes i verk. Etter hvert ble det danna skolekommisjoner under ledelse av sognepresten i hvert prestegjeld. Mange steder gikk det seint med å komme i gang, blant anna i Drangedal.

Presten Otto Fabricius – grunnleggeren av skoleverket i Drangedal og Tørdal

Sogneprest Otto Fabricius kom til Drangedal i 1774 og skriver i 1776 i et brev til biskopen at det hadde blitt danna en skolekommisjon i presten Ole Meldahls tid (1742-1759), der hele prestegjeldet ble inndelt i 6 roder (kretser), som hver skulle ha en Skoleholder og en Rodemester. Lønn til disse skulle deles på «Gaarde og Huspladse». Men dette må ha blitt forsømt, skriver Fabricius, for da han kom til bygda var det ikke mer enn to ordentlige skoleholdere. Det var vanskelig å skaffe lønn til disse, og ikke alle var villig til å holde skole på gårdene sine.

Den eldste protokollen fra skolekommisjonen i Drangedal er fra 1776, og alt som står i denne fram til 1779 er ført i pennen av sogneprest Fabricius.

De første lærerne i bygda

Klokkeren i bygda var som nevnt også den som var lærer i bygda inntil undervisningen ble mer organisert og omfattende. Klokker/kirkesangerstillingen ble mange steder kombinert med lærerrollen helt fram til nyere tid. I Drangedal var Eilif Sagaas den siste som var både kirkesanger/klokker og lærer, helt til disse to postene ble skilt ved et vedtak i herredsstyret i juni 1935. Det ble også vedtatt at Klokkergården i Stemmen, som var i kommunalt eie, skulle fortsette å være lærerbolig.

Fabricius skriver at da han kom til Drangedal i 1774, var det 3-4 husmenn som fra tid til annen drev med litt undervisning. Det var Gunnar Larsen Høydalen, Abraham Knutsen og Halvor Olsen Tors i Drangedal, Isak Berntsen i Tørdal og to som kom fra andre bygder. Hvor disse husmennene hadde fått opplæringa si, får vi ikke vite. Men det ser ut til at det bare var barna av de mest velstående bøndene som fikk nyte godt av denne undervisninga, mens den store mengden ellers levde «i den største Vankundighed», skriver presten.

Fabricius så det som sin oppgave å gjøre noe med dette, og på grunnlag av en tidligere innretning datert 7. august 1753, ble det på møte i skolekommisjonen i 1775 utarbeida ei inndeling av prestegjeldet i 7 roder, med 7 skoleholdere.

Omgangsskole, ikke egne skolehus

1775-76 ble et prøveår, der den nye presten Fabricius samtidig gjorde seg bedre kjent i bygda. I hver rode skulle det være en omgangsskolelærer, som ble kalt skoleholder. Skoleholderen skulle ha skole 8 dager på hver gård fra nyttår til sist i april. Fra året etter var det skole fra vinternetter (14.10) til sommermål (14.4.). Alle barn fra 7 til 12 år skulle på skolen, men ikke slik at alle skulle møte hver dag. Frammøtet skulle reguleres i samsvar med den framgangen som hver elev gjorde i opplæringa. Alle gårder måtte ta imot skolen en viss tid, 1 uke på en vanlig stor gård, en halv uke på de mindre etter skjønn.

En gutt på 17 år, Peder Olsen Brødsjø, fikk arbeidet i Kroken-roden. Han var «afgiven» fra det militære med plikt til å være skoleholder. Plikttida hans ser ut til å ha vært 6 eller 7 år. Det var ofte unge gutter som på denne måten var skoleholdere noen år. Skoleholderne ble opplært av presten og særlig av klokkeren. De måtte opp til en slags eksamen der de ble prøvd i kristendomskunnskap, lesing og skriving. Det var bra at det var unge folk som var lærere, for det var en hard jobb. Høst og vinterstid vandret skoleholderen rundt fra gård til gård.

Ny skolelov i 1860 – lov om fastskole

Religionsopplæringen hadde vært hovedsaken, og det viktigste var å lære å lese. Med innføring av kommunalt sjølstyre i 1837 ble det stilt større krav til kunnskaper til stadig flere. Det ble da viktigere å lære skriving og regning.

Med den nye skoleloven i 1860 måtte lærere i fast stilling ha lærerutdanning og eksamen fra et seminar. Men det kosta en del å gå på seminaret, og mange av de som ville bli lærere var ofte ungdom med svak økonomi. I 1839 foreslo sogneprest Ole Nielsen at skolekassa skulle gi rentefrie lån til ungdom som lovde å gå inn i skoletjenesten i Drangedal. Denne ordninga holdt fram i mange år, og satte mange ungdommer i stand til å ta lærerutdanning.

Det å være skoleholder var ikke noe «fett» embete, lønna var låg. Med skoleloven i 1860 ble det innført et minste mål for lærerlønna. Før skulle lærerne stort sett ha gratis opphold på gårdene der skolen ble holdt, men nå fikk de kosttilskudd slik at de kunne ha egen husholdning eller betale for kosten. Skulle lærerne med familie greie seg, måtte de ha et arbeid i tillegg i sommerhalvåret, og gjerne et lite småbruk der de kunne skaffe mat.

Med skoleloven av 1860 ble det innført fastskole. Det ble da lovpålagt å holde skole et visst antall uker i året. Noen skolehus ble bygd, men fremdeles var det vanlig bruke et rom på en gård i den enkelte skolekrets de ukene det var skole. Med den nye Skoleloven av 1889 (folkeskoleloven, med innføring av 7-årig offentlig folkeskole) ble det flere selvstendige skolekretser og det ble bygd flere skolehus i Drangedal. Fra høsten 1890 hadde Drangedal hele 23 skolekretser, som etter hvert fikk egne skolehus. Det ble også vanligere med kvinnelige lærere mot slutten av 1800-tallet, spesielt på småskoletrinnet.

I «Skulesoge frå Drangedal» som inngår som årbok 14 i Det var ein gong – Minner frå Drangedal-serien, kan en lese mer om Drangedals skolehistorie. Denne boka, samt noen andre kilder til lokal skolehistorie finner dere i kildelista.

Kilder

- Stian Henneseid (red.): «Det var ein gong – Skulesoge frå Drangedal», Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 14/1991, utg. Drangedal Historielag.

- «Grunnskulen i Drangedal 250 år» (flere artikler) Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 12/1989, utg. Drangedal Historielag.

- Per Naas: «Klokkergården Stemmen», Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 25/2002, utg. Drangedal Historielag.

- Olav Sannes: «Drangedal med Tørdal», 1924.

- Guro Nordby: «Drangedal 1900-2000 – utvikling og kulturhistorie», 2005.

- «Skolen på Jysereid» i: Åse Vøllestad skogen og Jysereid, Anne Kjendsheim (red.), 2016.