Den gang det var revefeber i Drangedal

Sist i 1920-åra kom det et nytt husdyr inn i jordbruket i Drangedal. Sjøl om det gikk dårlig i starten ble det etter hvert stor interesse for å ha rev. Det ble oppretta sølvrevfarmer over hele bygda. Håpet var å skaffe seg i verdifull ekstrainntekt i de vanskelige mellomkrigsåra.

I tillegg til at produksjonen økte i de tradisjonelle jordbruksnæringene i Drangedal i åra mellom første og andre verdenskrig, ble det også satsa sterkt på nye driftsgreiner, som frukt og bær, hønsehold og ikke minst pelsdyravl.

Ekstrainntekt

Tidligere hadde jakt, fangst og salg av skinn vært en viktig attåtnæring for mange. Pelsdyr i fangenskap ble nå et nytt satsingsområde, og for dem som dreiv best blei det i mange år en god inntektskilde.

At mange fikk en dårlig start skyldtes nok først og fremst at kunnskapen om stell og foring var for dårlig, og at avlsdyra var reint for kostbare i innkjøp. Norsk avl var i starten basert på import av livdyr. Litt ut i 1930-åra kom livdyrprisene ned på et brukbart nivå, og når kunnskapene om stell og foring etter hvert ble bedre, representerte revegårdene ei betydelig ekstrainntekt for mange.

Gjennom 1930-åra var pelsdyrholdet ei tilleggsnæring, og prisene var gode. I 1932 ble et bra sølvrevskinn betalt med 130 kroner. Men skinnprisene var ustabile – enkelte år var bra, andre mindre bra, og enda verre; noen «svart-år» inniblant.

Stor optimisme

Optimismen var stor når det gjaldt rev, nesten alle skulle være med. Aksjeselskap og andelslag blei stifta, og en del tok rever i pensjon i tillegg til dyr de hadde for egen regning. Andre kjøpte seg to-tre para revetisper for å komme i gang. Så måtte kone og unger stelle revene mens mannen var ute på arbeid – hvis det var arbeid å få. Og det måtte spinkes og spares for å skaffe mat til revene. Håpet var et vellykka valperesultat og gode skinnpriser når høsten kom.

Utstillingshall

Pelsdyrbøndene organiserte seg. Norges Pelsdyralslag blei stifta i 1926. I 1930 ble Telemark Pelsdyrsamlag stifta. Drangedal sølvrevlag blei stifta i 1936, med Knut Teigen som formann. Hvert år blei det arrangert 5-6 utstillinger i fylket, og Drangedal var en av kommunene som fikk en utstillingshall før krigen. Hallen sto ferdig i 1937.

Spekulasjon i rev

Sølvrev kunne i motsetning til andre husdyr ales opp nesten hvor som helst, og mange småbrukere greip sjansen til fortjeneste. Høsten 1930 var markedet for salg av livdyr mettet, men næringa vokste videre på eksport av skinn. Norge sto for omtrent en tredjedel av produksjonen.

Det var en enorm revefeber i bygda, optimismen var stor og mange ville være med. I første omgang var det en storstilt spekulasjon. Et revepar kunne koste like mye som et småbruk først i 1920-åra, det vil si 5-6000 kroner. Sparebankene finansierte mye av virksomheten.

I følge boka «Drangedal 1900-2000» kom den første revegården i Drangedal på Stiholt på Vrålstad i 1923. Det ble satt opp store nettingløpegarder med bur til hver rev. Rundt hele revegården satte de opp et høyt plankegjerde, både for at revene ikke skulle rømme og for at utenforstående ikke skulle komme inn. Det var også et lite utkikkstårn der de kunne sitte og se på revene.

Dalende revefeber

Det ble etter hvert flere sølvrevfarmer i bygda, som en kan en kan lese mer om i «Drangedal 1900-2000». De fleste begynte i 1935-36. Bjørkset sølvrevgård, på veien mot Jysereid, var en av de største i bygda. I 1944 ble det også starta med oppdrett av platinarev, først i Tørdal krets.

Avisa Vestmar skreiv i 1936 at det var 121 revegårder i Drangedal og Tørdal. I 1938 var det 150 revegårder. Men mange oppdrettere begynte nå å lure på om det ikke var brukt altfor mange penger på sølvrev. Revefeberen avtok noe, og ved Landbrukstelllinga i 1939 er tallet gått ned til 136 pelsgårder i Drangedal.

Nordby (2005) konkluderer med at i de økonomisk vanskelige 1920-30-åra ga reveoppdretten folk noe å være opptatt av, den ga optimisme og tro på bedre tider. Stor spenning var knytta til reveutstillingene om høsten, disse var reine festdager for alle som var oppdrett av reveoppdrett, og det var mange i denne tida.

Rev på rømmen

Det hendte at revene rømte fra revegårdene. I gamle Vestmar-aviser kan vi lese flere slike rømningshistorier. Her er en fra april 1935, med overskriften «Peder Tørdals sølvrev blir jaget»:

«Flere dager har det pågått ivrig jakt efter P. Tørdals sølvrev. Den holder sig i Kroken og er sett på flere steder, nær husene, tilmed like innmed veggen på Brøsjø skole. Sporsneen har gjort det vanskelig for Sølvmikkel å bevare sin anonymitet, for mange er efter den med sovemidler m.m. Men den lurer sig vekk i siste liten, enda den er nesten tam. Ved Skårs sagbruk liker den sig best.»

Kilder

- Espeland, Gisle (1986) «Drangedal og Tørdal sparebank 1936-1986».

- Sannes, Olav (1924) «Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoge».

- Nordby. Guro (2005) «Drangedal 1900-2000. Utvikling og kulturhistorie».

- Vestmar- aviser, www.bokhylla.no.