Kulturminne langs veien

Det er ikke så ofte å se hesjer på jordene rundt om i Drangedal, eller i resten av landet, for den saks skyld, men nylig kom det opp ei lita hesje på jordlappen innved Bostrak-krysset. Det sørget grunneier Hans Jørgen Gautefald for.

– Jeg tenkte at det kanskje kunne være moro for turister og andre å se ei hesje. De er i dag blitt sjeldenheter, forteller grunneier Hans Jørgen Gautefald (59) på Bustrak søndre, og titter bort på den lille hesja på fire staur han har satt opp, rett på vestsiden av Bostrak-krysset. Han har ikke tall på hvor mange hesjer han har satt opp gjennom åra, men hesjingen tok slutt da han var rundt 25 – 26 år, minnes Hans Jørgen.

Grunnleggende kunnskap

– Vi måtte tidlig i gang med å lære oss slåttearbeidet. Å sette opp ei hesje var grunnleggende å kunne. Det føltes som om hele sommeren gikk med til slåtten, gjerne tre uker, kanskje fire. Mens vi så de andre ungene gikk til vannet for å bade, var det for oss bare å holde på til vi var ferdige. Slåtten var viktig. Alle måtte trå til når en bodde på en gård, forteller Hans Jørgen og søster Marit Gautefald Moltu, som begge kan huske at de som små satt på toppen av høylasset bak hesten som trakk høyvogna, før traktoren tok over mye av innkjøringen utover på 60-tallet.

– Hesjing var tungt arbeid, særlig når det var tjukk kløver og timotei som måtte opp på hesjetrådene, kanskje også vått, forteller Marit.

– Vi brukte å ha fire-fem tråder, og den lengste hesja vi hadde var på 60 staur. Det kunne fort bli 60 – 70 meter lang, fortsetter Hans Jørgen.

Naturen bestemte

– Hvor mange mål gikk til dyrking av fôr hos dere?

– Vi hadde rundt 35 mål, og det kunne bli 20 – 25 hesjer, forteller Hans Jørgen videre.

– Jeg husker ett år vi kjørte inn hele 97 lass med høysvansen inn på låven. Det var mye til vår gård å være.

– Høyet måtte minst tørke ei ukes tid, og når det var nesten tørt, så kunne det fort komme ei «skjemmeskur», som vi sa, og dermed måtte høyet tørke nye dager på hesja før en kunne kjøre det inn på låven. Det var naturen som bestemte, sier Hans Jørgen.

Høyball

– Det er vel rundt 30 år siden vi slutta å hesje. På slutten av 1980-tallet så var det høytørkene som ble populært i landbruket, siden vi ikke hadde dyr som spiste fôret selv. Da var det å legge høyet i løa, for så å ta det ut derfra igjen og presse det til passe store høyballer. Jon Stranden hadde ei slik presse, og han reiste rundt i hele Drangedal og presset høy for bøndene.

– Hvorfor satte du opp denne hesja?

– Det er nok mange unge som ikke har sett ei slik. For de voksne er det kanskje et hyggelig minne om hvordan det var. Denne gang var det bare koselig og moro å hesje, men jeg måtte faktisk hjem og supplere med høy fra hagen for å få nok på trådene. Nå står hesja her, og det kommer den nok til å gjøre et par uker til, slik at folk kan få se den, – og høyet få tørke, avslutter Hans Jørgen Gautefald på Bostrak.

Rundball

I dag er det høyballene som preger oppbevaringen av grasproduksjonen. Ifølge Wikipedia så ble høyballemaskinen oppfunnet i Amerika i 1970. Her spredte metoden seg fort, og snart kom den også til Norge.

– For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3 – 4 liter syre per storballe på 700 – 800 kg. Teknikken med å bruke hesjer ble først og fremst brukt i Norge og nordlige deler av Sverige. Å tørke høyet på bakken er vanlig der klimaet er tørrere og varmere, opplyser Wikipedia.