Lysende eksempel på sløseri

Det lyser i stille grender, heter det i en av de fine salmene, men det er jo ikke i grendene det lyser, det er i byene.

Jeg var nylig en tur i hovedstaden, og vi ruslet blant annet litt rundt på kvelden. Det var da tanken lyste opp i oss der vi gikk: Det er sannelig ikke rart vi har en strømkrise her i landet. Det ene kontorbygget etter det andre, sammen med diverse offentlige bygg, som nye Deichmann bibliotek, stod og lyste opp. Noe menneskelig aktivitet var ikke å se, og sannsynligheten tidspunktene tatt i betraktning, var også liten for at det virkelig var fullt kjør bak alle disse lysende vinduene. Rundt oss kjørte det elbiler i gater med gatelys for hver tjuende meter eller så.

I e-posten min i dag datt det også inn en liste over de nominerte til Norsk Lyspris 2022. En av de nominerte er det nye Nasjonalmuseet. I begrunnelsen heter det: «... et visuelt ikon i Oslo sentrum (...) Den mer enn 130 meter lange og 10 meter høye fasaden er et lysende landemerke når det blir mørkt». Det er 1300 kvadratmeter med lys, og i tillegg kommer endeveggen(e). Eier er Statsbygg.

Joda, i våre dager finnes det ledlys som trekker mye mindre strøm enn de gamle glødepærene, men til sammen blir det likevel et stort forbruk.

Hvorfor brukes ikke automatiske brytere som skrur seg av og på ut fra bevegelser i rommet? Vi har det her i 2. etasje på Kåsmyra. De har det i Pressens hus i Oslo, så det finnes jo i Oslo også, ikke bare her på bygda.

Eller har det å ha lysene på blitt et nytt statussymbol? «Alle må spare på strømmen, men ikke vi», liksom?

Nei, dette er jo bare surr. Det er på tide å slutte med sløsingen.

Skru av lyset når du går fra jobb, uansett om du er nominert til lyspris eller ei.

Ha en strålende dag!

Anita