Nye små innbyggere i Drangedal

Unge mødre forteller om hvordan det var å reise til Norge med et lite barn. Om tilpasning og om hva slags liv de har nå. Tatyana og Alina rømte alene med småbarn på armen.

– Mitt navn er Alina Tymchuk. Jeg blir 20 år i april. Jeg bor i Drangedal i sentrum ved siden av kirken. Jeg bor sammen med mannen min og dattera vår på 1,5 år.

Veien til Norge

– Datteren min og jeg kom til Drangedal 23. februar, mannen min kom en måned tidligere.

– De to kom senere på grunn av mangel på utenlandsk pass for barnet.

– På grunn av lange køer og problemer med strøm tok det lengre tid å få passet. Så snart vi fikk passet vårt, kjøpte vi flybilletter og dro.

– Datteren min og jeg kom hit alene, og turen til Norge var ikke særlig bra.

– Barnet i armene hennes, poser med ting, det var veldig ubehagelig og på grunn av stresset til barnet var moren også veldig nervøs og bekymret.

– I Polen på jernbanestasjonen hjalp frivillige meg, viste meg, hjalp til med ting, noe jeg takker dem veldig for. Totalt tok reisen oss tre dager.

En ung mors hobbyer

– Jeg liker å tilbringe tid alene med meg selv og gå turer i naturen. Jeg har ikke nok sånn tid nå, for jeg har et lite barn.

– Det er derfor jeg ikke har tid til hobby. Dessuten har jeg ikke funnet hva jeg vil gjøre og hva jeg liker. Hele tiden min vil jeg gi til barnet mitt.

Utdanning, barnehage og fritid.

– Da jeg dro til Norge tenkte jeg at Mia skulle gå rett i barnehagen, og jeg skulle gå på introprogrammet. Men det har seg sånn at nå er det ikke ledig plass i barnehagen og vi venter til august.

– Foreløpig er det bare mannen min som går på introprogrammet, og jeg er med barnet hjemme.

– Mia tilbringer tid med faren etter skolen, på kveldene og i helgene.

Utdanning og fremtidsplaner

– I Ukraina hadde jeg heller ikke mye fritid, og hvis jeg hadde det, likte jeg å gå tur og se på havet.

– Jeg er frisør av utdannelse, jeg har gjennomgått mange opplæringer i denne retningen. Jeg tok også kurs i permanent makeup.

– På grunn av barnepass måtte jeg forlate denne virksomheten. Kanskje jeg forsetter med dette etter at datteren min får plass i barnehagen.

– Jeg gikk for å bli frisør etter 9 klasse.

Om livet i Drangedal.

-Drangedal tok oss veldig godt imot. Jeg liker alt.

Det var en hard overgang for barnet.

- Hun, som alle barn, var veldig nervøs i begynnelsen, men er allerede i ferd med å komme til fornuft. Hovedsaken er at vi alle er sammen nå trygge.

- Vi har venner i Drangedal, vi er venner fra Ukraina. Siden vi bor i et bygg som tidligere var sykehjem, har vi mange naboer. Alle ukrainere. Vi kommuniserer godt med dem. Vi møtes ofte på felleskjøkkenet når vi lager mat og snakker mye.

Mange omveltninger

- Mitt navn er Tatiana Bezkrovnaya - Starchenko. Jeg er 32 år gammel. Jeg bor i Drangedal i sentrum, med lille datter. Hun er 11 måneder gammel, hun blir ett år i slutten av mars.

-Vi kom til Norge 27. august, og vi flyttet til Drangedal 17. november. Veien med barnet var veldig vanskelig på flyet, hun gråt. En snill nordmann satt ved siden av oss, han tilbød sin hjelp, jeg ble veldig overrasket.

– Vi reiste med transfer til Norge, selv om jeg først ønsket å bo hos søsteren min i Polen. Men så skjønte jeg at det var en dårlig ide. De hadde ikke mye plass. I ett rom bodde det en søster, hennes datter og barnebarn. Jeg bestemte meg for å gå videre.

– Jeg dro fra Ukraina med et barn en ryggsekk, som var full av bleier. Og på en eller annen måte la jeg 2 t-skjorter, bukser og sokker der inne.

– Vi forlot Ukraina da Maya var 5,5 måneder gammel - fra Sumy- regionen.

– Med utbruddet av krigen dro vi umiddelbart til det vestlige Ukraina, fordi byen vår var under okkupasjon. Vi gikk gjennom den grønne korridoren. Så dro mannen tilbake da byen ble frigjort. Han jobber og hjelper familien i landbruket.

– Maya er konstant på videosamtale med pappa. Sist gang han så datteren sin var da hun var 3 måneder gammel.

– Jeg bestemte meg for å forlate Ukraina fordi de begynte å si igjen at det ville være veldig farlig. Jeg var redd for datteren min og orket ikke.

– En gang var jeg i Danmark og jeg visste at det var et av de skandinaviske landene. Jeg bestemte meg for å lære mer om Norge. Jeg ville ikke til Danmark fordi jeg ikke fant informasjon om kollektiv beskyttelse. Jeg lærte mer om Norge gjennom Facebook, hvordan Norge tar i mot flyktninger, hvordan det hjelper. Om mange skrev at dette er det beste landet for barn.

– Søsteren min insisterte fortsatt på at jeg skulle bli hos dem i Polen, men forholdene er, som jeg sa tidligere, mangelfulle. Dette var dråpen.

Det ble for trangt.

– Og jeg bestemte meg for å fly til Norge. Jeg har lest om Norge før, og jeg vet det er vanskelig å komme inn i dette landet, og jeg tenke at hvis de ikke aksepterer meg, vil jeg i det minste se noe Norge.

Hun ler.

– På den norske flyplassen tenkte jeg lenge på å gå til politimannen for å be om hjelp, men jeg var redd for å bli nektet. De tok oss med til kontoret og skrev noe. Maya fikk en leke som fortsatt er med oss.

– Der møtte vi en kvinne fra Chernihiv (Ukraina) som nå også bor i Drangedal. Og det hendte slik at på alle hotellene bodde vi sammen med henne. Politiet var veldig hyggelige. De skaffet oss taxi mellom hotellene. Det var mange vakre steder langs veien.

– På det første hotellet ga de oss to poser med teppe, puter og sengetøy og en boks med servise.

– Jeg gjorde ikke noe i Ukraina, fordi jeg bodde lenge i Tsjekkia, og ønsket å finne en jobb der. Mannen min jobbet der.

– På et tidspunkt møtte han mange problemer, helseproblemer, morens død, et problem med å få visum og så koronaviruset. Jeg håpet på en hvit strek i livet mitt.

– Jeg fikk endelig visum og fant en jobb. Jeg begynner å jobbe med håp om å hjelpe slektningene mine og pusse opp huset til foreldrene mine.

– Så ble jeg gravid og alle planer kollapset, men jeg forstå at et barn en lykke.

– På dette tidspunktet begynner problemer på jobben, og jeg slutter der veldig opprørt. Samtidig ønsket mannen også å forlate jobben og returnere til Ukraina.

– Vi kom tilbake til Ukraina 10. januar. Begynte å gjøre reparasjoner, for å utstyre huset for det kommende barnet. Jeg var gravid i 8. måned.

– Og 24.februar, som alle ukrainere, våknet vi av en telefon fra våre slektninger og fant ut at krigen hadde begynt.

– Vi ble da fortalt at den største sjekkposten i byen var skutt ned og motorveien Kyiv-Moskva i tanker. Vi bor på veien til Kiev. Vi gikk ut og hørte bare veldig høye eksplosjoner fra alle kanter. Jeg kunne ikke helt tro det, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En time senere kom vi til fornuft og innså – det begynte..

– Gikk umiddelbart for å fylle bensin på bilen og ta ut penger fra en minibank og køene overalt er rundt 100 personer. De dagene vi var i byen hørte vi mye.

– Jeg liker å strikke, noen ganger hekle, sy, jeg liker å sy noe til meg selv. Dette talentet kom til meg fra farmora mi. Nå strikker jeg ikke så mye, men jeg har nylig strikket sokker til Maya.

– Jeg er lærer i ukrainsk og engelsk av utdanning.

– Drangedal tok veldig godt imot oss. Først var det uvanlig for meg og jeg var redd, men så likte jeg meg mer og mer. Etter 1,5 måned ble jeg vant til det og innså at dette er det perfekte stedet.

– Jeg er alene med barnet 24\7. Da vi var i mottak, var hverdagen litt lettere. Der ryddet de rommene og lagde mat til oss, og jeg kunne lære litt norsk. Nå i hverdagen er det vanskelig å være alene.

– Jeg kan ikke gå på norskkurs, for det ikke plass i barnehagen og det er ingen mulighet for å forlate barnet.

– Så jeg venter og lærer språket litt hjemme. Men det er en stor frykt for at jeg ikke skal lære det.

Hun ler.

– Norge er et fantastisk land, jeg liker spesielt helsevesenet. Jeg liker det her og vil gjerne bli her. Men la oss se hvordan det blir med språket og gå på jobb. Å kunne et av de skandinaviske språkene er veldig kult!

– Jeg har en venninne, norske bestemor Elsa. Jeg går også i strikkeklubben på tirsdager. Der møter jeg og kommuniserer med kvinner. Jeg liker å høre på hvordan de snakker, selv om jeg ikke forstår så mye. Jeg kommuniserer med mange ukrainere og søsteren min kom for å bo i Drangedal sammen med datteren og barnebarnet.