Påkoblethet te naturen

Av Ida Brødsjø Voje. Innlegget er forfatterens egne tanker og meninger.

Me står i dag overfor to menneskeskapte kriser. Ein naturkrise og ein klimakrise som for lengst har begynt å gå utover oss sjøl. Dissa krisene henger tett sammen og truer livsgrunnlaget vårt som reint vann, klar luft, mat, medisiner, fysisk og god helse. Naturen e ein naturlig karbonlagring då den fanger og lagrer over halvparten av all karbon me slepper ut (WWF [1]). Det er vårt overforbruk av ressurser og vårt overforbruk av arealer som truer naturen. Åssen me bruker naturen påvirker klimaet, samtidig som klimaendringane påvirker naturen. Me opplever allerede meir ekstremvær som flom, styrtregn og stormer. Hetebølger, varme, brann og tørke skjer oftere og e meir intense.

Ein rapport av WWF verdens naturfond viser at me står midt i ein masseutryddelse. På onder 50 år har jorda mista 69 prosent av dyrebestandene. I følge forskning.no forsvinner livsviktige pollinerans insekter i drastisk tempo på gronn av landskapsendringer, intensivert jordbruk med monokultur, bruk av plantevernmidler, gjengroing og effekter av klimaendringer (Kjørstad 2022). Pollinerans insekter gjer verden mat. De er livsviktige og me er avhengig av de. Den summans lyden av vår og sommer er i ferd med å forsvinne. Mangfoldet av pollinerans insekter er i nedgang. I dag er én av tre biearter, inkludert humler, på den norske rødlista, noe som betyr at de er i større eller mindre fare for å dø ut. 12 av våre 208 biearter er trolig blitt borte for godt (Sabima).

Mennesker beslaglegger meir og meir areal. Fjell, skau, myr, våtmark, strender og matjord må vike for nye veier, kjøpesentre, hytter og hus og vindturbiner. «Tukler vi med arealene som naturen vår okkuperer, tukler vi også med klimaet. Det ligger enormt mye karbon lagret i naturarealene våre. Når vi begynner å sprenge, grave og drenere, slippes den ut. Men i tillegg mer indirekte: Vi ødelegger samtidig leveområder til arter, vi påvirker måten artene samhandler og vi påvirker kompliserte økosystemprosesser» (Ursin 2022).

Miljø, klima og natur griper sterkt inn i hverandre og er i dag et tema det snakkas og skrivas mykje om. Ein ting som e sikkert, er at klimakrisa og naturkrisa må løsast sammen og samtidig. I desember 2022 blei det klart at naturen fekk ein global avtale for mennesker og natur. Naturavtalen har som mål å stoppe og reversere tap av natur og gje oss meir natur innen 2030 (WWF [1]). Parisavtalen (klimaavtalen) er ein global dugnad som skal sikre ein trygg framtid for mennesker og natur. Den er signert av alle verdens land og har som hovedmål å holde den globale oppvarminga onder 2 grader, og aller helst 1,5 grader (WWF [2]).

Politikerne våre viser jo ikkje akkurat handlekraft. Det såkalte «Grønne skiftet» handler hverken om natur eller miljø. Det e ein illusjon og handler KUN om penger.

Mari Austvoll Gjengedal e ei dame eg beundrer sterkt. Hos ho finner eg mykje lærdom, grunnlag for refleksjon og kunnskap. I likhet med meg e ho lei av alle avsporingane som blir servert i klimadebatten. Ho meiner at me alle, hver enkelt og i fellesskap, våkner opp og tar radikalt ansvar. For oss sjøl, for våre unger og framtidige generasjoner. Om alle bidrar litt, vil det te sammen utgjøre ein forskjell. Og me må starte ein plass, så åffer ikkje starte med oss sjøl. Eg e heilt enig. Alle monner drar.

Det eneste som kan redde klimaet og naturen, er at vi kjøper mindre. Reiser mindre. Kaster mindre. Tjener mindre. Forbruker mindre. At vi lever mer på ekte, nærmere naturen, i mer lokale og robuste systemer, og at vi klarer oss mer selv (Gjengedal 2023).

Ho tar au opp et tema det ikkje pratast så mykje om i klima,-og miljødebatter. Det e utrulig synd, for det er så viktig og sant. Ho meiner at veien te å redde planeten starter med at me mennesker reparerer vårt forhold te natur. Me mangler ein djupere bevissthet og ydmykhet for vår plass på denna jord. Når pandemien kom og man leita etter svaret på henn covid kom frå, og det var snakk om handel med ville dyr, så tenker eg at hvis me hadde hatt den nødvendige respekten for dyr, hadde verden vært ganske annerledes stilt egentlig. Naturen varsler oss.

Mari seier videre: Vi mennesker kommer aldri til å redde naturen før vi redder vår egen indre natur. Sett i lys av samfunnet vi har og den verden vi lever i dag, og ser på hvor avkoblet vi er for alle former for natur; er det åpenbart hvordan disse krisene har klart å oppstå, fordi jo mer industrialisert og jo mer moderne vi har blitt som samfunn, jo lenger har avstanden blitt mellom oss og naturen og det opphavet vi kommer ifra. På grunn av den avstanden har disse krisene fått et rom til å vokse fram. Mennesker før den industrielle revolusjonen ville ikke ha tillatt sånne kriser å oppstå, fordi konsekvensene av våre handlinger på naturen var så ekstremt tydelige. Hvis vi overforbrukte naturressurser, forurenset eller forstyrret økosystemet på noe vis kom det så umiddelbare konsekvenser tilbake på oss. Fordi vi visste på et dypt nivå at uten naturen er vi ingenting (Gjengedal 2023).

Det er fra naturen vi henter alt vi trenger og derfor kan vi ikke ødelegge den. Akkurat denne kunnskapen er jo fremdeles den som ligger i kjernen av gamle urfolks visdom og jeger og sankersamfunnene, som fremdeles finnes på planeten i dag og som ikke er påvirket av det moderne samfunnet. Deres visdom er sentral for hele deres væremåte. Kunnskapen og visdommen om at naturen gir oss det vi trenger og vi må ta vare på naturen tilbake. Det er et gjensidig takknemlighetsforhold. Det er så fjernt, rart og vanskelig for mange av oss å forholde oss til dette, fordi vi over så lang tid har blitt lært opp til å tenke på naturen som noe som er der for oss for oss til å utnytte. Vi henter ressurser derifra og forbruker de. Utnytter og manipulerer. Vi er ikke vant til å tenke på naturen som vi har et gjensidig forhold til. Noe som vi skal gi tilbake til. Noe som gir oss gaver og vi skal gi gaver tilbake til. Hvordan vårt forhold til naturen speiler seg i den kapitalistiske utviklingen (Gjengedal 2023).

En måte å se på verden på som jeg har veldig sans for: Hva skjer hvis vi tenker på plantene og dyrene og alt i naturen som noe som har sin egen sjel og vilje. Da blir plutselig alt mer hellig og vi har en mye mer bevist og tilstedeværende og ikke minst takknemlig måte å forholde oss til naturen på. Tankesettet mange urfolk har: høste med respekt og ikke ta mer enn du trenger og alltid gi tilbake til naturen. Utnytte ressursene så godt som mulig når du først har høstet noe. Hvis vi alle hadde tenkt sånn i dag hadde ikke naturkrisene og miljøkrisene oppstått i utgangspunktet. Det er perspektiver og kunnskap vi har glemt i takt med at vi har fjernet oss mer og mer fra naturen. I stedet for at du dyrker maten din, sår frø og er i nært forhold til jorden, ser at plantene vokser så går du på butikken og kjøper det du trenger. Istedenfor å ha dyr selv som beiter og spiser gresset i nærheten av der du bor og sørger for at de har hatt et godt liv, er friske og trives- er dyr nå redusert til et stykke kjøtt som vi plukker opp i kjøledisken (Gjengedal 2023).

Når du er i butikken og handler en boks med tomater for eksempel tenker du at dette er et godt og sunt valg. Man tenker nødvendig ikke den linjen så langt at du forstår hvor de tomatene kommer ifra. Antakeligvis kommer de i fra et sted der de har blitt dyrket i store monokulturer, antakeligvis med mye kunstgjødsel og sprøytemidler i en produksjonsform som utraderer jordsmonnet, jordlivet og økosystemet. Kanskje til og med der maten har blitt produsert ved hjelp av fattige arbeidere, underbetalt arbeidskraft og store mengder med sosial lidelse. Det tenker vi ikke over fordi vi ikke har den intime kontakten lenger med matsystemet og naturen (Gjengedal 2023).

Hva er det som skal til for at vi faktisk kan redde denne planeten? Det store spørsmålet som miljøengasjerte mennesker tenker på hver eneste dag. Det første steget handler om vårt indre arbeid med å reparere vårt forhold til natur. Når du har et helt liv hvor du egentlig aldri omgir deg med natur og ikke husker på at du er natur, er det ikke noen særlig gode grunner til hvorfor du skal engasjere deg og bry deg om planeten. Hvis du ikke skjønner at den maten du spiser, det vannet du drikker, den lufta du puster inn, at alt det som holder deg i livet er natur, så forsvinner den grunnleggende forståelsen av at du må ta vare på den. Når du ikke ser at maten din blir produsert, ikke lager den selv eller ser at naboen din dyrker den og du kan handle av naboen din. Når du er vant med at maten din på magisk vis dukker opp i butikken glemmer du at noen har produsert denne maten og at den maten er avhengig av en natur som er sunn for at maten skal bli sunn (Gjengedal 2023).

Når vi bor i byer, bor i hus og boligblokker og omgir oss med trafikk, støy og asfalt og befinner oss inne på et kontor hver dag og ikke blir utsatt for naturlig lys, men bare kunstig lys fra skjermer og lyspærer og tv/mobiler på kvelden. Og ikke minst når vi har så enormt stressede og travle liv at vi egentlig aldri får oppleve stillhet og ro så er det aldri et punkt der vi får mulighet til å gjenoppdage kontakten med naturen. Vi er dyr som har utviklet oss gjennom millioner av år i et gjensidig forhold til naturen rundt oss. Jo mer jeg lærer om menneskelig biologi og våre grunnleggende behov, jo mer åpenbart er det at vi undertrykker vår indre natur så til de grader at vi mister oss selv. Når vi avkobler oss så vanvittig er det heller ingen grunn til at vi skal klare å gjøre det mentale hoppet til å skjønne at naturen er noe vi må passe på (Gjengedal 2023).

For i den moderne verden er ikke vi natur. Vi er mennesker og naturen er natur. Naturen er der for at vi skal kunne bruke den. I et regenerativt perspektiv, et helhetlig perspektiv så skjønner vi at vi er en del av naturen og når vi ødelegger naturen så ødelegger vi oss selv. Når vi avskjærer oss selv fra vår egen natur, fra vår egne behov, blir det også lettere for oss å se på naturen som noe separat og noe som vi kan ødelegge. Fordi det ikke får konsekvenser for oss. Fordi vi er noe annet. Egentlig ser jeg på de store miljøkrisene som en speiling av det vi gjør mot oss selv, og det er nettopp derfor det er så viktig å starte med oss selv når vi skal reparere det. Fordi det var når vi tenkte på oss selv som noe annet, når vi tenkte på oss selv som overordnet de andre delene av naturen, at vi fjernet oss fra naturen, at ting begynte å gå skikkelig gæernt. I takt med det har jo også vår undertrykkelse av vår egne behov bare vokst og vokst (Gjengedal 2023).

I gamle dager (før moderniseringen/industrialiseringen) var livene våre mer preget av naturens rytme. Vi levde mye mer i takt med soloppgangen, solnedgangen og det naturlige lyset. Vi var omgitt av natur på alle kanter og dyrket i mye større grad vår egen mat. Samt produserte de tingene vi trengte av de ressursene vi hadde. Så begynte vi å arbeide på fabrikker. Stadig flere flyttet til byene. Istedenfor å leve med årstidene og syklusene begynte vi å leve etter klokken og arbeidstider som ikke ble bestemt ut i fra menneskelige behov eller hva som er godt for oss, men det som var nødvendig for å holde produktiviteten oppe. Da var jo startskuddet av kapitalismen i gang. Dette med at mennesker i størst mulig grad skal være maskiner som yter jevnt og trutt og produserer maksimalt. Hele den optimaliseringstankegangen som vi ser i dag med hvordan mestre stress og hvordan optimalisere ytelsen din og produktiviteten din med tilskudd og meditasjoner for å gjøre deg til et annet supermenneske. Det er jo egentlig bare en videreføring av den destruktive og skikkelig ødeleggende kapitalistiske måten å se på mennesker på. At vi er ikke levende, energetiske og emosjonelle ville individer. Vi skal innordne oss til systemet som noen har bestemt at vi skal følge for at vi skal få et mest mulig produktivt samfunn med såkalt velstandsvekst. Selvfølgelig får vi en syklig avstand til naturen og produserer miljøkriser i massiv globalskala når det er sånn vi lever (Gjengedal 2023).

Eg vil au sitere ei annen dame som setter djupe spor i meg: Bonden Camilla Lester- Watvedt. Ho formidler viktige temaer og gjer meg masse inspirasjon, kunnskap og lærdom:

En hyllest til dere som produserer mat! Være seg i en potte, pallekarm, på en gressflekk eller de bøndene som er igjen. Jeg er dypt takknemlig for hva våre forfedre har bygget opp, og tilsvarende dypt bekymret for hvordan vi ødsler det bort nå. I effektivitetens tegn? Hva er det vi skal oppnå? Hvor mye annet er det vi skal ha? Kvantitet framfor kvalitet (Lester- Watvedt 2023).

Dette gjelder ikke bare matproduksjonen. Virker til at de jobbene som ivaretar natur, mennesker, dyr og folk, er de som fjernes? Eller ikke belønnes slik at folk slutter? Hvem skal ta vare på oss når oppvoksende generasjon ikke vil ha disse jobbene lenger? Lærere, barnehage, omsorg, eldre, noen å prate med. Når ble vi sånn? At de viktigste jobbene blir nedprioritert, mens enkelte stillinger, som i mine øyne strengt tatt ikke er viktig, har millioner i årslønn. Hvem trenger så mye penger? Jeg synes vi skal ta vare på naturen og folk først. Vi må ta vare på hverandre. Gå noen steg tilbake å skrelle vekk en del av det som ikke er så viktig. Både i våre egne liv, men også i samfunnets jag etter profitt, fasade og uviktig luksus. Ta tilbake takknemlighet og ydmykhet for at vi er en del av naturen og kretsløpene (Lester- Watvedt 2023).

Jeg tror at desto mer vi er i naturen, lever med og i den, dyrker/høster mat, lever litt enklere og finner tilbake til poenget med det, da tror jeg mye faller på plass. Mening, håp og glede. Som farmor sa: den som ser gleden i det lille, er den som har det godt. Jeg håper at alle gamle låver og nye låver, overalt i hele Norge blir fylt med høy igjen. Og potetkjellere med rotfrukter og skafferier med spekemat og sommerens bær på glass. Tenk hvilke gode ringvirkninger det kunne fått? Staute forfedre som alltid gjorde dette. Hvert eneste år. I alle skråninger og bratte jordlapper. Samlet den lokale fotosyntesen inn for vinteren, slik at de sikret både dyras mat og da også en egen mat. Tenk hvis dette sankegenet vårt hadde blitt brukt til slike ting fortsatt. For vi er ment til å sanke. Mat, fòr og ved f.eks. Men nå? Nå tar vi av med sankegenet vårt på Black week isteden (Lester- Watvedt 2023).

Med vennlig hilsen

Ida Brødsjø Voje