Alltid for seint ute med å ta telefonen!

Onsdag 7. februar sendte regjeringen ut en melding der den anbefaler mobilfrie klasserom på alle nivåer. En klar melding, som mange har etterspurt. Drangedalsposten applauderer innsatsen, men sukker likevel oppgitt. Som vanlig har våre rikspolitikere dratt beina etter seg, og endt opp med en anbefaling som mange opplever som feil fordi formene for mobilbruk allerede har satt seg i samfunnet.

Varselropene om mobiltelefonenes mørke side er ikke av ny karakter. Da første smarttelefon kom på markedet for mange år siden, begynte også kritikken å komme. Spesielt at den er en tidstyv, en kilde til å plage mennesker og et verktøy i de kriminelles tjeneste. Etter hvert som de sosiale mediene utviklet seg, ble telefonen også et verktøy for mobbing. En utvikling som bekymret, men som likevel ikke var alvorlig nok til at våre politisk tillitsvalgte fant det rimelig å lage en standard. Spesielt undervisningsmiljøene etterspurte dette, da det å konfiskere mobiltelefoner ikke er tillatt. Derfor måtte skolemiljøer rundt om i Norge finne sine egne måter å håndtere problemer med mobiltelefoner på.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv om anbefalingen ikke er i lovs form, er det forventet at den etterleves. Samtidig sies det at skolene og kommunene i Norge kan finne egne løsninger. Noe som naturligvis vil føre til forskjeller, og ditto debatt om hvor ulike forholdene er. Taperne er naturligvis elevene, for de får på den måten ikke en dannet og korrekt undervisning i å bruke mobiltelefon. Fine ord som ikke betyr så mye. Trolig kan våre unge håpefulle mye mer om mobiltelefoner og bruk enn de lærerne som hevder at de skal gi elevene en dannet kunnskap om mobiltelefonbruk.

Fordi våre folkevalgte har dratt beina etter seg også i denne saken, har vi havnet i en skvis. Uansett hva som velges heretter vil det på mange måter være feil. Den standarden som ble etterspurt av blant annet utdanningsforbundet for flere år siden er neppe den som foreligger i dag. Dermed er det duket for flere runder og underlige tilpasninger.

Redusert mobiltelefonbruk i skolene har ifølge undersøkelser bevist at elevenes evne til læring har økt. Ut fra dette skulle en tro at da er det bare å nekte å bruke slike telefoner i skolene. Men, ved flere skoler er mobiltelefonen en del av undervisningsverktøyet som benyttes. Siden vi ikke har fått detaljerte undersøkelser som sier noe om læreevnen med et slikt regime, er det rimelig å anta at det fungerer godt i de skolene. Igjen er det skapt dilemmaer gjennom den nye anbefalingen.

Drangedalsposten er ikke uenig i at et strengere regime hva mobiltelefonbruk i skolene angår innføres. Dette vil trolig føre til at klassene i sterkere grad retter sin oppmerksomhet mot lærerne og det som foregår på tavlene. Det betyr ikke at ikke digitale hjelpemidler kan benyttes. Trolig må vi finne løsninger der disse går hånd i hånd med tradisjonelle og godt fungerende læremetoder.

Vi må imidlertid ikke gjøre, slik vi har for vane i dette landet, å kjøre fra grøft til grøft. Noe som ofte rammer dem som absolutt ikke skal rammes. Det er en stadig større gruppe med elever som trenger læring på utsiden av de tradisjonelle metodene. For dem er digitale verktøy ofte avgjørende for å få en utdannelse. Disse må også finne sin plass i skolene. Det er Drangedalspostens håp at oppegående lærekrefter i kommunens skoler makter å finne de veiene som gir alle elever det beste grunnlaget for videregående utdannelse, når den tid kommer.