Telefonsentralen i Prestestranda: Fra venstre: Asbjørg Fineid gift Holte og Marie Midtbø gift Mesel.

Da telefonen kom til Drangedal

I 1895 var det folkemøte i kommunelokalet, som den gang var i Kjeåsen. Det blei valgt ei nemnd til å arbeide med telefonsaken. Drangedal ble med i «Kragerø og Oplands Telefonselskap», konstituert 27. mars 1896.

Arbeidet med å bygge telefonlinjer kom raskt i gang. I 1896-97 blei det bygd hovedlinje for telefon fra Kragerø til Dale i Tørdal, med sidelinjer til Kjosen, Kroken, Sannes, Henseid, Fjellgardane og Østredalen. Det var «Kragerø telefonanlæg» som bygde linjene.

Et initiativ fra Drangedal

Ettersom samfunnet utvikla seg med bedre veier og etablering av butikker, poståpneri og banker - Tørdal hadde den gang egen bank- kom det et stort ønske om å få telefon til bygda. «Kragerø og Oplands Telefonselskap» blei danna etter initiativ fra nemnda som blei oppretta i Drangedal i 1895.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kragerø var nemlig veldig velvillige til å hjelpe til med å få telefon til Drangedal. De var redde for at Skien gjennom «Telemarken telefonselskap» skulle få retten til å legge telefonlinjer til Drangedal.

Kapital blei skaffa av interesserte og arbeidet satte i gang. Allerede etter to år var hovedlinje og sidelinjer på plass, og folk kunne få lagt inn telefon. Det tok mange år før telefon ble vanlig i alle heimer, men det var likevel et stort framskritt å få denne nye muligheten til å kommunisere med omverdenen.

Talestasjoner

I 1907 blei Kragerø Omlands Telefonselskab etablert og fikk i 1919 konsesjon på å bygge linje fra Tørdal til Fjågesund.

I 1940 blei anlegget innløst av Telegrafverket for 65 000 kr. Det var da 290 abonnenter. De gårdene som fra starten hadde telefon, blei såkalte «talestasjoner». Talestasjon var et sted folk kunne komme for å låne telefonen.

Rask utbygging

Telefonanlegget med stolper og linjer ble raskt utbygd, og de som ønska og hadde økonomi til det, fikk telefon. Men det var også et begrensa antall linjer fra starten, så alle kunne ikke få egen telefon. Det var ikke slik som det blei seinere med mange linjer på en tråd, men en linje til hver abonnentgruppe, og hver gruppe besto av 3-4 abonnenter.

Det var mange telefonstolper som måtte til for de lange strekningene med linjer. De første stolpene var ikke impregnerte. Etter noen få tiår var det derfor stor utskifting av stolper. Seinere ble det lengre intervall mellom utskifting etter at impregnerte stolper kom i bruk.

Slyng på linja

Siden det var få abonnenter på hver linje var det derfor mange linjer på stolpene. Fra Grova og nordover dalen var det f.eks. 12-13 linjer på stolpene. Et av problemene mange linjer medførte, var at i vind og annet ruskevær kom trådene i sving og de kom i kontakt med hverandre. Dette ble kalt «slyng på linja». Da måtte telefonkarene ut med bambusstenger for å få trådene fra hverandre igjen. Internt på samme linje kunne abonnementene snakke sammen uten å betale.

«Telefonavlytting»

Alle på samme linje kunne høre det som blei sagt hvis de tok av telefonrøret. Var det slyng på linja, kunne en også høre alt som ble sagt av alle de som brukte linjene det var slyng på. På den måten ble telefonen en god etterretningssentral, og det var populært å «lytte på linja» i ledige stunder. Men det var om å gjøre at alle rundt var stille mens tyvlyttinga pågikk, for lyder kunne høres av de andre på linja, og å bli tatt i tyvlytting på den måten var ikke akseptert, og ulovlig. Hvis en ble tatt i dette og anmeldt, kunne en bli fratatt telefonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Telefonsentraler

Skulle folk ringe utenom sin egen linje, måtte de innom telefonsentralen. Samtaler utenfor kommunen, såkalte rikstelefoner, måtte bestilles, og så ringte telefonen tilbake når forbindelsen var etablert. Det ble oppretta en rekke telefonsentraler rundt i kommunen.

De som arbeida på sentralene måtte alltid være tilgjengelige, og de ble svært bundet av jobben. Det var mange kvinner som gikk inn i dette yrket. Landets eldste sentralborddame og samtidig den med lengst tid i yrket, befant seg på Vefall sentral. Hun het Marie Flom og begynte ved sentralbordet i 1900, etter tidligere å ha bestyrt landhandelen på Vefall. I 1957 fylte hun 90 år, men var fortsatt på plass hver dag fra kl. 8 til 21, bare avbrutt av en times middagspause. En og annen søndag tok hun fri.

Utbedring av linjene

I starten fungerte linjene bedre til å kommunisere fra omverdenen til Drangedal enn fra Drangedal til omverdenen. I avisene finner vi «klagemål» over dårlige telefonlinjer, også innenbygds.

Varden skriver 18. april 1921 at Drangedalstelefonen i årevis har vært ytterst dårlig, særlig i forbindelsen innenbygds, siden samtalene kun blir forbundet på enkeltlinjer: «I møte i «Kragerø og Oplands Telefonselskap» forleden blev det imidlertid besluttet nu at gaa til utbedring av linjenettet. Drangedal elektricitetsverk skal utføre arbeidet og forbinde de forskjellige centraler med dobbeltlinjer. Det blir da kanske mulig i en ikke alt for fjern fremtid at kunne snakke med drangedølerne i telefon – og høre dem.»

Tolv år seinere skreiv daværende ordfører i Drangedal, Tor O. Lundtveit, et innlegg i Varden, der han viser til en tidligere klage fra C. Tuft over den elendige telefonen i Drangedal: «Eg vil berre understrika dette klagemålet. Eg hev tenkt mange gonger å klaga, men no synes teg snart at dette gjeng over alle grenser. Dersom det ikkje straks vert ein annan orden på telefonen her vil eg med detta segja frå um, at eg hiver ut heile fillegreida. Dette er snart værre enn ingenting.»

Automatisering fra 1951 til 1980

Før automatiseringa starta hadde Drangedal disse manuelle sentralene: Prestestranda, Grova, Bø, Bostrak, Vefall og Neslandsvatn.

Automatiseringa starta med en liten 30-nummers sentral i uthuset ved Bustrak skule. Denne ble satt i drift 1. april 1951, med linjer til Prestestranda sentral. Seinere kom Vefall med en 50-nummers sentral på skolen. I 1963 kom nye sentraler på Bø og Grova, og i slutten av 1960-åra nye hus og nye sentraler på Bostrak, Åkre og Vefall. Da Neslandsvatn ble automatisert i 1972, var ringen slutta omkring den manuelle sentralen med fem sentralbord i Prestestranda.

Den store endringa kom i 1980, da hele Drangedal ble fullautomatisert. I alt 18 arbeidsplasser, heltids og deltids, ble berørt av automatiseringa, men alle de fast ansatte i televerket fikk tilbud om nytt arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kragerøtoget ved Eikhaugen: Her var telefonsentralen i Kroken fra begynnelsen av 1960-tallet, tidligere hadde den vært ute ved Fosstveit.
Nedlagt i 1980: Drangedal Telefonsentral i Strandgata 27.

Kilder:

-Olav Sannes: «Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoge» (1924).

-Guro Nordby: «Drangedal 1900-200 – utvikling og kulturhistorie», 2005.

-Torleiv Holte: Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 17/1994.

- Dag Straume: Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 24/2001

- Varden: 18.4.1921, 2.11.1933.

- Kragerø Blad 28. mars 1896.