En snøtung julaften

Julaften 1349 dro et veldig uvær over Drangedal. Nord i Kjosen strevde et gravfølge i snøkavet på vei mot Omland kjørke med sju lik. Svartedauden hadde gjort dem syke, og nå var de døde og skulle gravlegges. I bakkene litt nord for Lensegrav måtte bærerne gi opp.

Slik er innholdet i sagnet om «Liksteinen» ved Lensegrav. Bærerne måtte snu på grunn av dårlig vær og satte kistene igjen, ved det som i dag heter Liksteinsbekken.

Denne saken har to deler. I bunnen ligger diktet som Nils J. Sætre har funnet fram.

Gjorde vendereis

Tett innved Singusdalsveien, ved Li-skogen, ble det satt opp en halvannenmeter høy bautastein til minne om hendelsen, og i dag kalles den kun for «Liksteinen». Den skal, ifølge sagnet, ha blitt reist etter at sju kister med de døde ikke kom fram til gravlegging på Omland kjørke på julaften, Svartedaudvinteren 1349. Bærerne satte kistene fra seg her på den lille kollen og gjorde vendereis i uværet. Sagnet sier videre at «de kom utenfra med likene».

La bygder øde

Det har vært en utbredt oppfatning at pesten Svartedauden kom til Bergen med skip fra England i 1349, men nyere forskning viser at pesten brøyt ut i Oslo høsten 1348. Stor Norske leksikon forteller at den siste kjente personen som døde av pesten i Norge under Svartedauden var biskop av Stavanger, Guttorm Pålsson, 7. januar 1350.

Nå som vi har i friskt minne hvor fort og brutalt pandemier kan bre seg, er det vel ikke til å undres over at smitten på 1300-tallet var brutal mot befolkningen. I Norge regner en med at omkring 60 prosent av befolkningen døde. Pesten etterlot seg utarmede bygder og ødegårder i lang tid, og slik var det sikkert også i Drangedal. Gårdsnavn og fortellinger vitner om det.

Den ukjente kjørka

At det skal ha vært ei kirke på Omland, like nord-øst for Singusdal gård, finnes det flere vitnesbyrd om. Foruten nevnte sagn fra midten av 1300-tallet, så skriver Torleiv Holte i et lokalhistorisk hefte at i 1661 kunne folka på Åsland (på «Lundeheia») gå til Omland kjørke «av bekvemmelighetsgrunner», så da må i hvert fall kjørka ha vært i bruk. Også på selve alteret i Drangedal kirke står det tre messinglysestaker; to store og en liten i midten. På den lille i midten er det inngravert en inskripsjon som forteller: «Hev tilhøyrt Omlands kyrkje. Gjeve til Drangedals Kyrkje av Lars V. Oseid 1930».

Det er dessverre lite sikkert man vet om kjørka på Omland, men hvis sagnet hinter om noe riktig, så må det ha vært gravplass der på 1300-tallet, siden de døde skulle gravlegges.

– På Omland er et jorde de kaller Kjørkehaugen. Der skal kjørka ha stått, skriver bygdebokforfatter Olav Sannes.

Omland kjørke og Øvre Kjosen hørte til Kviteseid kjørke fram til cirka 1803.

Liksteinen i Kjosen

Ved Drangedal historielags markering med oppsetting av minnetavle ved Liksteinen i Kjosen for en god del år siden, leste Per Høidalen sitt eget dikt «Liksteinen».

Dette diktet forteller om den dramatikk, fortvilelse og mørke som kunne følge i Svartedaudens kjølvann. Det heter seg at det i 1349 var sju lik som skulle fraktes til Omland kirke, øverst i Kjosen. Men et kraftig snøvær satte en stopper for transporten, som kom utenfra i bygda. Dette skal ha skjedd på selveste julaften.

Hilde Enquist Aakre har laget en fantasirik og flott tegning av Liksteinen. Her aner vi historiens sus med tusser og troll for den som vil se. Tegningen ble brukt i Olav T. Naas sin artikkel med tittelen «Drangedal – eit senter for trolldom», som står i en av historielagets bøker.

Liksteienen

Det er ein stille sommarkveld,

ein svarttrost syng i moll

før sola sig bak Roglefjell.

Så audt i tun, på voll.

Der ved ein gammal allfarveg

er reist ein stein. Han teier seg.

Men sagnet seier, steinen står

til minne om eit daudmannsår.

Det kom ei ferd hit utanfrå.

Dei bar så tung ei bør.

Det for så mangt eit fylgje då

til Omlands kyrkjedør.

Her står ein stein ved allfarveg.

Ein gamal stein. Han teier seg.

Men sagnet seier, julekveld

dei rokk ‘kje kyrkjegarden lell.

Sju lik til uvigd kvilestad

forutan bøn av prest.

I storm og snø dei song, og bad

seg fri for sott og pest.

Hit rokk dei fram, så laut dei snu,

ein julekveld med skrekk og gru.

Og sagnet seier, steinen her

Er minne om ei kyrkjeferd.

Sju sjeler fòr på ville veg,

på evig jag i natt.

Dei fekk ‘kje fred te kvile seg,

kan hende kjem dei att?

For himmelvegen var så trong

at knapt nok hjelpte bøn og song.

Og sagnet seier, steinen her

er minne om ei daudmannsferd.

Sju englar fòr på ville veg,

dei leita trutt og fann.

Så tok dei alle heim til seg

før sommarsola rann.

Kan hende alt den neste vår

dei som var att ved steinen står?

Ein svarttrost syng i moll i kveld

før sola sig ved Roglefjell.

Av Per Høidalen.