Folkebadet og forløperen i Drangedal

I eldre tider hadde ikke folk eget bad hjemme. To damer gikk i bresjen for å få til et offentlig bad for drangedølene, som var i drift noen år tidlig på 1900-tallet. Noen tiår seinere var det også damene i Drangedal som tok initiativ til et nytt Drangedal Folkebad, som var i drift helt til 1972.

Elise Andrea Olsen fra Kragerø kom som guvernante til prestegården i Drangedal. I 1897 ble hun gift med Tor O. Holte. Sammen med doktorfrua, Randine (Randi) Solberg, arbeida hun aktivt for å få et offentlig bad, siden ingen hjem hadde eget bad. De spilte skuespill til inntekt for badet. Publikum var bøndene fra gårdene omkring og fastboende i sentrum.

Drangedals første offentlige bad

Randine fra Lom ble gift med lege Martin Solberg fra Askim. Han ble i dagligtale bare kalt «Doktor Solberg», og var lege i Drangedal i mange år.

Doktor Solberg og og presten Svanholm gikk sammen for å få bygd et bad for befolkningen i Prestestranda. Badet ble reist av interesserte ved aksjetegning for 1450 kroner, og i tillegg hadde Randine Solberg og Elise Andrea Holte bidratt med inntekt fra sine skuespillopptredener.

Det offentlige badet hadde badstue med stor ovn av teglstein, nesten som en bakerovn, badekar og dusj. Vannet til dampbadet kom fra en brønn. Vann til temperert dusj ble oppvarma og samla i en tønne under taket ved hjelp av en kobberovn med rør.

Dampbadet kom i bruk i mai 1903 og ble lagt ned i 1921 (Nordby). Når det var åpent her var det forpakteren på prestegården, Knut Måbekk, som var bademester. En dame vaska, og hjalp til når damene skulle bade. Det var bare noen få familier som brukte badet, og betalingen dekka ikke driftsutgiftene. Gjennom flere år ble det holdt åpent fordi doktor Solberg dekka driftsutgiftene. Han var svært opptatt av hygiene og agiterte for bruk av badet, men interessen var heller liten. I Motjenn fikk dr. Solberg innreda to plankebygde badekummer.

Det nedlagte dampbadet med tomt ble kjøpt av bakeren Magnus Jansen. Han ominnreda og bygde på, og slik fikk han etter forholdene et velskikket og moderne bakeri.

Nytt skolehus med folkebad i Prestestranda

Solberg skolekrets sitt første skolehus i Prestestranda var bygd i 1898, og ble etter hvert altfor lite for den voksende befolkninga i sentrumsområdet. Høsten 1944 sto nye Solberg skole ferdig. Her ble det plass for sjuårig folkeskole, realskole og framhaldsskole. Fra 1949 ble det også et annet tilbud på Solberg skole til innbyggerne, nemlig et folkebad.

Et initiativ fra Prestestranda Helselag

I Drangedal var det aktive helselag i alle grender, og disse utgjorde et slags nervesystem i helsearbeidet i bygda. Helselagene var samarbeidspartnere for andre helsearbeidere, og de tok initiativ til forbedringer av helsestellet. Lagene samla inn penger til forskjellige institusjoner og en rekke helseformål, både lokalt og sentralt.

Et av de tiltakene for bedre folkehelse som helselaget i Prestestranda hadde arbeidet med siden noen år etter at det gamle badet ble nedlagt, var å få til et nytt folkebad. Pengene fra salget av det gamle badet hadde blitt avsatt til nytt bad, og var nær ved å bli realisert før krigen, men blant annet måtte nytt kommunalt vannverk være på plass før badet kunne realiseres, noe det ikke var før noen år etter krigen.

Dette var i en tid da det ennå ikke var vanlig å ha eget bad i private bolighus, og full kroppsvask hjemme var derfor for mange en tungvint og sjelden affære. Folkebad var den gang et offentlig hygiene- og folkehelsetiltak.

I 1949 fikk Prestestranda Helselag leie kjelleretasjen i gymnastikkbygget ved Solberg skole vederlagsfritt av Drangedal skolestyre. Folkebadet dekka en flate på 120 kvadratmeter. Her var det to store badekar. Badstuavdelingen besto av 7 atskilte avkledningsbokser, vaskerom og badstu. I vaskerommet var det 3 vaskekummer og 6 dusjer. Badsturommet var på 4 x 5 meter.

Det var atskilte badetider for kvinner og menn. Det var rimelig inngangsbillett, tilbudet skulle være tilgjengelig for alle.

«Den beste måte for friske mennesker å bade på»

Vestmar omtalte åpninga av det nye folkebadet, etter at det gamle badet i Drangedal «ble nedlagt for mange år siden».

Men i april 1949 åpna omsider det nye Drangedal Folkebad på Solberg skole. Alt ved planlegging av skolebygget hadde det blitt tatt hensyn til at det skulle bli badstubad i kjelleretasjen. Hele anlegget kosta ca. 27 000 kroner totalt, noe som ble ansett som en rimelig sum. I tillegg til penger fra salg av det gamle badet hadde folkebadet fått tilskudd fra Norges Badeforbund, og det ble også samlet inn penger på arrangementer i Drangedal.

Videre skriver Vestmar at det nye folkebadet i Drangedal har gått den motsatte vei av badet i Kragerø, som hadde eksistert noen år: «Man har bygd badstubadet stort og rommelig, mens det er levnet plass til bare 2 karbad. Dette greier seg sikkert, for jeg tror at folk nå mer og mer forstår at det bare finnes en måte for friske mennesker å bade på: badstu eller i det minste dampbad.»

Vestmars omtale av det nye folkebadet i Drangedal avsluttes slik: «Og så til slutt noen ord til dem som sysler med tanken om nytt bad i Kragerø: Slå vekk alle tanker om svømmehall og liknende herligheter. Ta en tur til Drangedal og se og lær. Kunne Kragerø skaffe seg et sånt bad, da fikk vi være fornøyd».

Stort fyranlegg

Vannet i folkebadet måtte varmes opp, og det ble det gjort ved hjelp av et stort fyranlegg, bestilt og installert av Oslo-firmaet A/S Sunde & Co. Fyranlegget bestå av 2 ovner som varma opp en varmtvannsbeholder på 3000 liter, foruten badstuovnen. Folkebadet var godt isolert og anlegget brukte bare en kvart favn ved pr. badedag, noe som gjorde anlegget veldig økonomisk i bruk, og en trengte bare halvannen time på å fyre opp badet. På grunn av isoleringa holdt vannet seg varmt i beholderen og i rørene i 4-5 dager etterpå, noe som etter hvert kom elevene på skolen til nytte ved dusjing etter gymtimer.

Ingen gullgruve

Kommunen bar utgiftene for folkebadet. Helselaget fikk inntektene for badedagene og lønnet betjeningen. Det var god søkning i den første tida badet var i drift, men etter hvert avtok besøket. Noen økonomisk gullgruve ble virksomheten aldri. Allerede i 1952 gikk virksomheten med underskudd, og helselaget måtte yte tilskudd til drifta. Etter noen år med underskudd søkte de om tilskudd fra kommunen.

I 1963 fikk kommunen en avtale med helselaget om bruk av badet i samband med gymnastikkopplæringa. Fire år seinere overtok kommunen fordi badet i realiteten hadde blitt et reint skolebad.

Som en overgangsordning disponerte helselaget badet på lørdagen og ga et tilbud til dem som ønsket å benytte badstua. Fra 1. april 1972 avslutta helselaget sin virksomhet i tilknytning til badet.

Kilder

- Olav Sannes: «Drangedal med Tørdal. Ei bygdesoge» (1924).

- Guro Nordby: «Drangedal 1900-200 – utvikling og kulturhistorie», 2005.

-Torleiv Holte: i Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 17/1994.

- Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 4/1981, utg. Drangedal Historielag.

-Haakon Danevad: «Fra dal til hei i Drangedal»- Det var ein gong- minner fra Drangedal hefte 3, utg. Drangedal Historielag 1976.

- Finn Holden: Slektshistorie for Tor og Elise Holte fra Drangedal, 2004.

- Vestmar 04.05.1949, «Et verdifullt slag for folkehelsen i Drangedal», Vestmar 30.01.1935, 06.04., 08.04., 11.04. og 30.11.1949, m.fl. (søk på «folkebad Drangedal» i Vestmar på nb.no nettbiblioteket).