Jernutvinning ga grunnlag for bosetting i Søvassmarka

Helt tilbake til eldre jernalder ga jernutvinning grunnlag for fast bosetting i Søvassmarka. Vi skal kaste et lite blikk på noen av de gamle boplassene og se på hvordan denne «jernbygda» ble til.

Jørgen Løyte (1895-1987) hadde stor interesse for historie og oldtidsfunn, og også for historien til Søvassmarka, eller Vøllestadmarka, som området ofte kalles i dag. Han gjorde et formidabelt arbeid med å undersøke, skrive ned og dermed bevare for ettertida mye materiale fra dette området. Mange av hans funn og nedtegnelser er derfor grunnlaget for mye av den kunnskapen vi har om levevei for folk i Søvassmarka i eldre tid. Her var det næringsvei og grunnlag for flere boplasser i et område som i dag er uten bosetting.

Søvassmarka har navn etter gården Søvann

Søvann som i nyere tid var seter, var opprinnelig en gård. Dette var sannsynligvis en gang i tida den største gården i det som en gang var en grend med flere boplasser i Søvassmarka. Søvann er nevnt i Diplomatorium Norvegicum (D.N.) i 1443 i forbindelse med en gårdshandel på Wøllestad.

Flere gårder i Søvassmarka

Av andre gårder som var bosatt her ute har vi Lauvom (Lauhom), Mjonvasslia og Ondehommen. Alle disse har hatt fast bosetting ned mot vår tid. De opprinnelige gårdene ble etter hvert lagt inn under Vøllestad eller Aase som husmannsplasser eller leilendingebruk.

Mjonvasslia må i alle fall ha vært ryddet så tidlig som da gammalnorsk var i bruk. Mjonvann betyr møllevannet, av ordet mjune som uttales «mjone», det gamle ordet for mølle eller kvern. Tidlig på 1900-tallet kunne man ennå se rester etter holdsteinene og noen rester av kvernhuset ute ved Hellersvasselva.

Det var fruktbar jord på disse boplassene, og det var mye vilt og fisk. Beitene var også gode, og det ble holdt mye buskap her inne i Søvassmarka. Den gang brukte de mye utslått, og myrslåtter lå laglig til i nærheten.

Også Tollhommen (Tøllhommen) har vært bebodd langt tilbake. Her er det tørr sandmo, som har vært drivende og lett å rydde. Etter hard hogst i skogene for rundt hundre år siden kunne en se lave reinkammer som har omslutta større og mindre åkre.

Gamle sagn fra området

Det knytter seg ofte sagn til gamle gårder. Mer om disse sagna kan en lese mer om i litteratur nevnt i kildelista.

Spesielt et sagn kan tyde på at dette området har hatt stor bosetting langt tilbake i tid, og det er sagnet om en kirke på Tutlamoen. Der måtte det ikke ringes til messe før Elling Søvann kom ridende. Hvis sagnet er sant, så må kirken der ha vært en såkalt «høgendiskirkja», en bekvemmelighetskirke for folket i Fjellgårdene og grenda ute i Søvassmarka, særlig for gårdene Vølstad og Aase og Søvassheigrenda.

Slike kirker var det mange av i eldre katolsk tid.

Primærgården var Vølstad (Vøllestad)

Primærgården for den lille grenda ute i heia var Vølstad. Primærgård vil si at dette var den første gården i dette området. I tillegg til grenda ute i Søvassmarka, har vi Øygarden ved Vølstad, Solli, Lia og Løyte som sekundærgårder rundt Vølstad.

Etter navnet dømme er Vølstad rydda i tidlig vikingtid av en mann som het Veleifr – et sjeldent navn. Veleifr sikret seg et rommelig område, opprinnelig på omkring 50 000 mål.

Spor etter tidlig bosetting

Av fornminner på eiendommen er det blant anna funnet en flintsigd, noe som tyder på at det kan ha vært fast bosetting i området fra tida yngre steinalder-bronsealder, da korndyrking ble vanlig. Flintsigden ble funnet under helleren ved Hellersvassosen.

Det er mulig flintsigden har vært et offer, et offer til «maktene» for godt fiske. Ved Hellersvann har det neppe vært drevet jordbruk, men på Tøllhommen er det derimot tenkelig.

Det er også funnet en pilspiss av jern på Vøllestad, og på Aase en klebersteinsgryte, begge trolig fra vikingtid.

Hovednæringa var jernutvinning

Hovednæringa i slike fjellbygder som i Søvassmarka var fra langt tilbake i tid ofte jernutvinning fra myrmalm, helt til «masovnjernet» fra Sverige på 1500-tallet gjorde produksjon av myrjern ulønnsom.

Fra Amberslåtta er det funn av blestreslagg, og her har gården Vøllestad sikkert hatt sin jernvinneplass. Slagget viser både sintre- og renne-slag, mest av det siste.

Under nydyrking på Løyte er det funnet tydelige rester etter en liggemile, den eldste type mile for brenning av trekull, og en jernbarre. Det ble også funnet slagg. Bruket Løyte har altså vært dyrka og bebodd mens utvinning av myrjern pågikk, det vil si før 1500-tallet.

Det er også funnet jernvinneplasser på Raudkleiv, Tollhommen, Holmvann, Stolsvasselva og Hellersvann. Funnene viser at det har vært drevet jernutvinning gjennom lang tid.

Det er funnet både sintre-slagg og renne-slagg. Sintre-slagg er rester etter den eldste formen for jernutvinning, fra eldre jernalder og trolig en tid utetter.

Navnet Raudkleiv peker også direkte hen på myrmalm. På gammalnorsk heter myrmalm nemlig «raudi». Det fortelles også at den røde malingen på Vøllestad var utført med rød jord fra Raudkleiv.

Andre dyrkingsmetoder

En kan kanskje tenke at området her ute var lite egnet for å anlegge gårdsbruk. Men dyrkingsmetodene var annerledes langt tilbake i tid.

Før vikingtid var neppe bruk av gjødsel kjent. Gården ble rydda ved brann og de sådde korn og neper i den askefylte jorda.

Etter noen år var jorden utpint og de måtte flytte. Men dette hindra ikke at gården kunne bli opptatt på nytt når en tid var gått.

Hvis vi ser på jorda på Tollhommen så består den vesentlig av sand, men for datiden var den ideell. Den gang var grøfting ukjent. Sandjorda var også lett å bearbeide med datidens primitive redskaper, arden og trespaden.

Jern var den tids kontanter

Jern kunne lett selges, eller en kunne bytte det i andre varer en trengte på nærmeste «kaupang» (markedsplass). Slike «jernbygder» hadde det ofte økonomisk romsligere enn mange av de gamle gårdene utover mot kysten.

Gjennom Søvassmarka går den gamle «Saltveien» mot Risør, gjennom marka her reiste bønder helt fra det øvre Telemark for å bytte til seg salt og andre varer fra kysten og det store utland.

Kilder

- Jørgen Løyte: «Innvandring og bosetting i Drangedal generelt og i Søvassheia spesielt», Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 19/1996, utg. Drangedal Historielag.

- Jørgen Løyte: «Kva har den gamle jernvinna havt å segja for fjellbygdene?», Det var ein gong – Minner frå Drangedal årbok 1/1976, utg. Drangedal Historielag.

- Olav Sannes: «Drangedal med Tørdal», 1924.

- Anne Kjendsheim (red.): «Åse Vøllestad skogen og Jysereid», 2016.

- Oldsaksamlingens søkebase Unimusportalen.no

- Kulturminnesok.no