VM-grossisten på ski finpusser på Gautefall

Hun har vunnet alt hun har stilt opp i i vinter, bortsett fra en halvmeter i innspurten på ett renn; parautøver Vilde Nilsen (22), med sterke familierøtter til Drangedal.

- Jeg føler meg som en drangedøl, forsikrer Vilde, der hun sist uke finpusset på formen på Gautefall før helgas NM på Tolga.

Hun er en av Norges mestvinnende idrettsutøvere, og trass sin unge alder på 22 år har Vilde Nilsen allerede vunnet sju individuelle VM-gull, to VM-sølv, to VM-bronse, ett VM-gull i stafett, én VM-bronse i skiskyting, to OL-sølv og én OL-bronse, mens antall NM-medaljer har hun kommet ut av tellinga på.

Aktiv familie

- Første gang jeg gikk langrenn var jeg to år, i Barnas Reistadløp, forteller Vilde, etter at dagens trening i løypene på biathlonanlegget på Gautefall er unnagjort.

- Mamma og pappa tok med oss ungene ut på tur, søndagsturer, helgeturer og midtuketurer fra vi var helt små. Det ble en naturlig del av livet. Men da jeg kom i 7-årsalderen ble jeg syk, forteller Vilde, og legger til at det var en sjelden bindevevssykdom som angrep hud, muskler og buindevev i en 5-årsperiode.

- Jeg fortsatte med ski og konkurrerte sammen med funksjonsfrisk, men det var ikke alltid så moro å komme langt ned på resultatlisten, fordi jeg ikke fikk ut potensialet mitt.

Vending i livet

- Under OL i Sotsji satt jeg og så på TV, og fulgt blant annet mitt store forbilde: Marit Bjørgen. Jeg ville bli som henne, verdens beste, men etter sykdommen innså jeg at det ble jeg aldri. Jeg var 13-14 år.

- Litt overraskende så dukket Paralympics opp et par uker etterpå. Jeg visste ikke at det fantes, og da tenkte både foreldrene mine og jeg at kanskje det var en mulighet for meg.

– Vi tok kontakt med Anne Ragnhild Kroken og ble invitert på klassifiseringundersøkelse. Den besto jeg; jeg var klassifisert som parautøver, og igjen kunne jeg begynne å drømme om å bli verdens beste, fortsetter Vilde, og legger til at 2015 ble et vendepunkt i livet. Sykdommen brant ut i 2012, og nå kunne hun satse alt på idretten.

Drangedøl i sjela

Idretten har ført henne til store deler av verden, i hvert fall der det er snø. Vi har også sett henne på TV, ofte som først over målstreken. I 2019 ble hun kåret til «Årets kvinnelige funksjonshemmede utøver» under Idrettsgallaen.

For oss i Drangedal er det mange som har møtt henne på rulleski etter veien, i løypene på Gautefall, både sommer og vinter, på elgjakt i Voje-skauen, eller på Svarga ved Finneid, der familien Nilsen har tilhold når de ikke er hjemme på Kvaløysletta ved Tromsø.

- Drangedal er mitt andre hjem, forsikrer Vilde, med pappa Øystein oppvokst i Drangedal, og barnebarn av baker Arvid og Signe Nilsen.

Seiersgang

- Hvordan har årets sesong vært?

- Den har vært flott. Jeg har vunnet alle renn, bortsett fra VM-sprinten: - der jeg ble slått med en halvmeter. Under VM i Østersund vant jeg hele to VM-gull og to VM-sølv. Men jeg har jobbet veldig hard denne sesongen, fordi jeg var veldig langt nede etter fjoråret. Da mistet jeg både NM og turløpet Reistadløpet.

Tok «kula» og tre seire

- Du har akkurat kommet hjem fra verdenscupavslutning i USA forrige uke. Hvordan gikk det der?

- Jeg vant alle de tre løpene jeg deltok i, både klassisk sprint, 5 kilometer skøyting og 20 kilometer skøyting fellesstart. Her var det jeg som vant hårfint på oppløpet mot en veldig god canadisk løper. Dessuten fikk jeg verdenscup-kula for tredje gang.

- Hvorfor er du på Gautefall og trener og ikke på Lillehammer, der du nå bor?

- Vi er så ofte vi kan i Drangedal, og da er det helt ypperlig her på Gautefall, forteller Vilde.

- Jeg bruker områder i Drangedal veldig mye til barmarkstrening. Løypetraseene på Gautefall biahlon er helt perfekte til hardøkter og intervalltrening. Rulleskiløypa her er skikkelig fin, og det er få som har så fin asfalt som løypa her, roser Vilde.

- Det blir alltid gode hardøkter på treninga, forteller den heltids idrettsutøveren som trener to økter om dagen.

- Foreløpig har jeg ikke fått til både trening og utdannelse, fordi det er mye som må til som heltidsutøver, både med restitusjon, men også stell av utstyr.

OL

- Du var misfornøyd etter Paralympics i Kina i fjor?

- Ja, det gikk ikke helt som håpet. Starten på sesongen var bra med 2 VM-gull, ett VM-sølv og en VM-bronse på Lillehammer. Men da jeg kom til Beijing og opp i høyden på 1800 meter over havet, ble det en utfordring. Bedre var de ikke at jeg akkurat rakk å bli «friskmeldt» fra koronasykdom rett før lekene. For første gang måtte jeg bryte et skirenn etter bare fem kilometer. Heldigvis gikk det bedre på skøytesprinten der jeg tok en sølvmedalje, samt bronse i stafett. Ellers var det flere ting som ikke var bra i fjor, og jeg rakk akkurat å lande etter paralympics for å dra rett på sykehuset og fjerne blindtarmen. Dermed kunne jeg ikke gå flere renn den sesongen.

Gull i sikte

- Hva er neste mål for deg?

- Neste år er det ikke noe mesterskap, fordi ski-VM er bare annenhvert år. Derimot er skiskytter-VM hvert år, så kanskje jeg skulle satse på det

- Man må se etter muligheter, framfor begrensninger, - ellers kommer en ikke langt i livet, sier Vilde Nilsen, og legger til:.

- I 2026 er det OL i Cortina (Milano) i Italia, og det er det store målet da, - helst gull.