Å være fattig er ikke lystbetont

Få tider på året er det vanskeligere å være fattig enn i advents- og juletiden. På den tiden av året da gavmildheten og fråtsingen også når sitt høydepunkt, finnes det altså mennesker som må stå i matkø for å få seg noe å spise. Noe som har fått arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) til å snakke høyt om de som står der faktisk har et reelt behov for hjelpen, eller om de ganske enkelt synes det er ok å bruke tiden sin i matkø.

Denne redaktøren kjenner ikke folk godt nok i Drangedal til å vite om enkelte faktisk trenger hjelp, eller at de bare utnytter mulighetene, slik det er lett å tolke Brennas utsagn. Men har vi et snitt av Norge også her i kommunen, er det rimelig å anta at ikke alle innbyggerne ser fram til julaftenen med store forventninger. Noe som også kommer relativt godt til syne all den tid Drangedal Produkter og Gnisten har invitert til julefeiring for enslige eller andre med behov på julaften.

Ingen mennesker finner det spesielt oppløftende å mangle penger til mat, presanger eller rett og slett litt enkel kos på denne «varmeste og lyseste» av alle årets kvelder. Dessverre tar vi ikke debatten i den retningen. I stedet blir det en flisespikkende farse om hva som faktisk er sagt og hva som er levert av regjeringen på den ene siden, og hvem som egentlig trenger hjelp på den andre siden, og til hva.

Det ingen synes å finne interessant er hvorfor har vi havnet, vi i verdens rikeste land, der at nesten en tredjedel av innbyggerne er blant de vi kan kalle lavtlønnede, eller rett og slett fattige? Med de kolossale inntektene Staten har gjennom skatter og avgifter av ymse slag, sitter Norge igjen med et digert overskudd. Men skulle, Gud forby, noen av disse fattige menneskene få ei krone eller to for mye, da snakkes det som om landet er i ferd med å forgå, og rentene spruter i været som en stor fontene.

I mange tiår har våre folkevalgte i tur og orden sagt å nå må noe gjøres for disse fattige menneskene. Likevel er klyngen av fattige der like herlig. Hvorfor? Det er lett da å mistenke vår nasjonalt folkevalgte for at de rett og slett ikke vil gjøre noe med saken i det hele tatt. Hvorfor? Jo, for da har de jo ikke lenger noe å kjempe for.

Det er en skam at vi her i Norge i det hele tatt opplever matkøer og fattigdom når vi bor midt i overflødighetshornet. Men i stedet for å løse dette har vi skapt en mastodontisk politisk administrasjon som drar sine føtter sakte framover. Uviljen mot kjappe løsninger er til å ta og føle på. Her er det lett å anta at vi har fått mye snev av amerikansk tenking, nemlig at årsaken til problemene er egentlig de fattige sjøl.

I USA har de i over 100 år snakket om å følge den amerikanske veien, skap deg din egen lykke. Selv ikke i det landet er dette lenger gangbar mynt. De fattige vil forbli fattige, og det er din egen skyld at du har det slik. Blir du syk, så er det også din skyld.

Når våre egne folkevalgte uttaler seg virker tonen hos mange av dem at disse faktisk tillegger de fattige og syke et betydelig egenansvar for situasjonen de har havnet i. Nei, det sies ikke rett ut, men handlingene kan tyde på at det er slik.

Drangedalsposten tror at giverviljen og givergleden er stor i Drangedal. Også viljen til å hjelpe. I kjølvannet av saken om rumenske Maria, har denne redaktøren mottatt en del informasjon om at mange faktisk bidrar til hennes ve og vel. Avisa skal derfor la Maria stå som symbol på at det er håp i hengende snøre, og ønske leserne en god og gavmild adventstid.