Allemannsrett: Line Kamilla Heimestøl Foto: Privat

Allemannsrettens paradoks

Det var sommer, det var varmt og sola skinte fra skyfri himmel. Jeg hadde tatt med meg min gravide søster og min to år gamle sønn på tur i nærområdet mitt i Larvik. På Lamøya er det fine småveier som skapt for at en liten gutt kan oppdage verden. Og denne dagen gjorde vi et nytt funn! En flott sandstrand åpenbarte seg, og ved siden av var det en fin gressbakke. Her passet det fint for piknik og bading!

Dessverre tok det ikke lang tid før flere mennesker med hvite skjorter og pene bukser kom marsjerende ned til oss. Dette var en privat strand, måtte vite. Vi var pent nødt til å gå. Det hjalp ikke at hytta deres var 50 meter inn på andre siden av veien. De hadde brukt noen millioner på dette landstedet, og da skulle de jammen få lov å ha privatlivet i fred også. Enden på visa ble at vi måtte lete etter en ny strand, og toåringen ble gråtende båret videre av meg.

Opplevelsen sto i skarp kontrast til hva bonden som driver gården ved boligfeltet la ut på Facebook i helga. Hun spurte forsiktig om folk kunne la være å kjøre bil på jordene hennes. Her var det nemlig planta før frosten, og bilkjøring ville skade avlinga. Stor var forbauselsen fra naboer da jeg tillot meg å kommentere med å legge inn en lenke fra Miljødirektoratet sine sider. Motorisert ferdsel i utmark er faktisk ikke lov, langt mindre på andres jorder. Dessuten er det ulovlig å gå på dyrka mark vår, sommer og høst. Kunne det virkelig være et problem å trene bikkjene på jordet, ville en nabo vite.

Allemannsretten gir oss rett til å oppholde oss i utmark i Norge. Rettigheten er et gratis fellesgode som er en del av den norske kulturarven. Den gir oss rett til å ferdes til fots eller på ski, og det er lov å plukke bær. I allemannsretten defineres samtidig viktigheten av å ta hensyn til bonden og skogbrukeren. Men har rettighetene til bøndene blitt glemt til fordel for hyttefolkets rett til privatliv?

Min svigerinne planlegger å ta over gårdsbruket i hjembygda si Drangedal. Også der har vi litt og hvert av opplevelser. Det kjøres med firhjuling i skogen og lages dype grøfter. På et tidspunkt var det noen som bygde jakttårn, og svigerfar fant rådyrslakt der første dagen i bukkejakta. En nabo røyset liksågodt opp egne røyser i den mening at det var han som eide. En annen ville gjerne leie beiteretten han trodde Prestegården hadde på skogseiendommen. Tanken var at beiterett medførte jaktrett. Få vet at den beiteretten ble tilbakeført på 80-tallet.

Noen tar seg friheten å kaste glass og plast i skogen, slik at vi må renske opp før kuene får gå der på beite. Andre velger å kjøre gressklipperen over jordet for å få enkel tilgang til vannet. Og nå, da min svigerinne på oppdrag fra veilaget bad kommunen om anledning til å kreve inn bompenger på skogsveien, var svaret en øredøvende taushet fra administrasjonen sin side. Statsforvalteren måtte kobles på før det i det hele tatt kom noen respons.

Jeg er brennende tilhenger av allemannsretten. Jeg gleder meg over muligheten til å kunne gå fritt i skog og mark. At det i hjembygda mi i Valdres er slik at alle innbyggere fritt kan benytte seg av fiskevanna i fjellet, synes jeg er helt strålende. Men for å komme seg til fjells, betaler bygdefolk og hyttefolk for å bruke de private veiene. Og heldigvis vet de aller fleste at en ikke skal råkjøre på jordene. Skal bonden og skogbrukeren ha en framtid, trengs det et sterkt vern som beskytter mot forringelse av naturen. Men resten av naturen bør vi ha tilgang til alle sammen, til fots og med respekt, men uavhengig av antall millioner hytteeieren har gitt for kåken sin.

Line Kamilla Heimestøl