Et tog til besvær

Vi lever i sannhet i forundringenes tidsalder. På enkelte områder løper utviklingen raskere enn beina, og det våre små grå, kan bære oss. På andre områder virker det som vi er i resesjon. På drangedølsk betyr dette egentlig saken om Sørlandsbanen, nedleggelse av togstopp og andre utfordringer.

I løpet av utallige regjeringer har vi blitt proppet ørene fulle av verdien av å ta toget. Ikke minst på den miljømessige siden. Den endeløse rosen av dette transportmiddelet varer helt til budsjettene skal debatteres og vedtas. Da synes det som om toget ikke lenger er noen aktuell deltaker i transportplanleggingen. I stedet letes det med lys og lupe etter unnskyldninger for å beskjære tilbudet. Akkurat som det Drangedal og en rekke andre kommuner langs Sørlandsbanen nå opplever, når det skal reduseres i stoppesteder.

Sant nok, det er ikke så mange stoppesteder det er snakk om på strekningen fra Oslo til Stavanger, men signalene som sendes er kontraproduktive. Å forklare at det å legge ned et togstopp gir bedre regularitet, er som å fjerne pølsa fra pølse og brød, og så forklare dette med at da blir smaken så mye bedre.

Etter hva jeg forstår legges stoppestedene inn i en plan. Tiden det tar for å gjøre dette stoppet legges så inn i rutetabellen. Dersom målet er å gjøre strekningen unna på kortere tid, er argumentet for å fjerne stoppesteder fullt forståelig. Regularitet?

Problemet med store deler av det norske jernbanenettet er at det ikke er modernisert for å håndtere togsett som går raskere, samt at det kun er enkeltspor på svært lange strekninger. I tillegg kommer det rullende materiellet, som heller ikke bærer preg av sterk modernisering. Her serveres det påstander om at dette er gammelt og slitt utstyr, og at det nærmest er tomt for reservedeler.

På 1990-tallet blåste det en jernbanevind over deler av Norge. Ikke minst langs Sørlandsbanens spor. Nye strekninger skulle bygges, nærmere de store byene. I tillegg skulle det legges spor inn til de store industriområdene. På den tiden var redaktøren journalist i PD i nabokommunen Bamble, og fulgte dette temaet.

Som alle vet, det ble ingen jernbanerevolusjon. I stedet fortsatte debatten om trekantløsningen Drammen – Skien – Drammen. Vi akkorderte og debatterte om dobbeltspor på Vestfoldbanen. Selv etter at det er lagt dobbeltspor på store deler av Vestfoldbanen, er det krefter som ikke lenger vil ha dobbeltspor på resten. Ikke en eneste gang er vi kommet i nærheten av å sette ut en markør som forteller at her kommer jernbanen til de sentrale områdene langs Sørlandsbanen.

Drangedalsposten er mer enn villig til å anbefale reisende å ta toget. Folk i Drangedal er også villige til å ta toget. De er neppe alene om dette. Hvorfor i all verden er det ikke da sterkere interesse for å satse på kanskje det grønneste transportalternativet vi har?

Heldigvis, det er alltids en vei vi kan kjøre på!