Ja, de penga....................

Politikk er som kjent det muliges kunst. Likevel er det all grunn til å bli foruroliget i disse dager. Om en måned skal Drangedals folkevalgte vedta et budsjett som trolig vil gi innbyggerne flere grunner til å riste på hodet.

Ikke fordi de folkevalgte elsker å gjøre livet vanskelig for innbyggerne, men rett og slett fordi det må spares, ikke bevilges mere penger. Dette får som kjent konsekvenser. Dermed snakker vi ikke lenger om det muliges kunst, men om mirakler. Innsparing på over 20 millioner kroner er på ingen måte småtterier for en liten (i folketall) kommune.

De økonomiske utfordringene kan i verste fall føre til at Drangedal havner på Robek-lista (Register om betinget godkjenning og kontroll). Denne lista, som alle frykter, krever at alle som havner der er underlagt statlig kontroll med årsbudsjettet, låneopptak og langsiktige leieavtaler. I tillegg skal de registrerte kommunene legge fram en tiltaksplan som sikrer at kommunen igjen har kontroll over økonomien sin.

Kort fortalt. Det blir absolutt ugreie tider for kommuner og fylkeskommuner, og ikke minst for deres innbyggerne, dersom disse havner på lista.

Hvorfor er det blitt slik at det nå skal spares på alle bauger og kanter?

De folkevalgte har lett for å la løftene løpe av med seg. Ikke minst foran et valg. Drangedal har sjøl fått erfare dette i forbindelse med løftene om å øke bemanningen i Kroken barnehage. Nå er det vedtatt, men i kjølvannet av dette vil trolig andre ting måtte lide.

I tillegg til kommunenes egne ambisjoner, kommer rikspolitikernes vedtak om alt mulig. De sender glatt regninga videre til kommuner og fylkeskommuner, samtidig som de forteller at nå har kommunene fått et grenseløst løft i økonomien for å klare dette. Sannheten er at kommunene er hele tiden sulteforet på midler. Årsaken er at alle offentlige administrasjoner lider av tvangsspising. De får kort og godt aldri nok. Dette vet naturligvis den nasjonale forvaltningen om, og minner da sine politiske foresatte om at den lokalpolitiske glupskheten.

Dermed henger hele tiden sparekniven over hodene på folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner. Skal de gå for pest eller kolera?

Det er lett for innbyggerne å klage over tap av den eller den tjenesten, avkorting av midler til gode formål og viktige prosjekter. Vi klager alle som én!

Hvordan skal Drangedal og andre kommuner komme ut av dette dilemmaet? Den som har fasiten på dette vil trolig gå en lys og solvent tid i møte. I mellomtiden må våre folkevalgte gjøre det beste de kan for å sikre at kommunens innbyggere i det minste får det de etter loven har krav på. Hvilket er et paradoks det også, for definisjonen av hva loven sier er også underlagt tolkning.

Kommunens umiddelbare redning ligger i at Drangedals befolkning faktisk forstår at de folkevalgte ikke er magikere, og at løftene som ble gitt i sommer ikke nødvendigvis blir innfridd. I alle fall ikke slik de opprinnelig ble formulert. I tillegg er det å håpe at innbyggerne gir de folkevalgte i det nye kommunestyret arbeidsrom nok til å lande løsninger som sikrer innbyggerne best mulig trygghet i det lange løpet. I mellomtiden synger vi andre, ja, de penga, ja, de penga, er til bekymring for fattig og for rik............................