Presteprat
Jeg innser at jeg er privilegert. De fleste av oss i Norge er vel for så vidt privilegert bare ved å bo nettopp her.
Nå kunne jeg snakket om integreringspolitikk. Men det orker jeg ikke. Det er skremmende å se utviklingen i Sverige. Jeg er glad for at vi ikke opplever slike ekstreme tilstander her. Så får det være opp til andre å diskutere årsaker og videre strategier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg kunne også pratet noe om hvor rart det høres når noen forteller at de har en velfortjent ferietur. Jeg har ikke fortjent å bli født inn i en slik relativ velstand som gjør at jeg for eksempel har råd til å dra på høstferie til mine foreldres hytte. Men for å ikke høres som en gammel grinebiter, skal jeg prate om noe helt annet.
Jeg innser at jeg er privilegert. Og det er kommende søndags tekster som akkurat nå får meg til å innse det. Tekstene handler nemlig om vennskap. Eller de handler nok snarere om fellesskap. Men jeg tolker vennskap inn i dem.
Fellesskapet kommer inn i dagens bønn: «Evige Gud, kjærlighetens kilde, du har skapt oss til å leve i fellesskap med deg og med hverandre. Vi ber deg: Bygg våre hjem i fred og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap. Fyll oss med din kjærlighet så vi kan tjene deg i glede.»
Det blir kanskje i overkant mye prat om ekteskap og familier i kirka. Fellesskap og vennskap, derimot, kan det ikke bli nok prat om.
Teksten som skal leses fra Det gamle testamentet, handler om vennskapet mellom David og Jonatan: «Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem.»
Noen har hevdet at den teksten beskriver et homofilt forhold. Jeg aner ikke, men jeg er uansett glad den skal leses i kirka.
Og så burde vi lest Jesu ord fra Johannes 15: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner.»
Jesus kaller oss venner. Det er fint, det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det å ha gode venner, er et privilegium. Det er mange prester som, på grunn av den tross alt nokså sære jobben vi har, kjenner på en ensomhet i lokalsamfunnet. Der har imidlertid jeg vært heldig. Vi har fått gode venner her i bygda, og vi har også beholdt kontakten med gode venner som bor andre steder.
Jeg innser at jeg er privilegert.
