Triste rekorder

Sosiale utfordringer har vært hyppig omtalt på lederplass i Drangedalsposten. Denne gangen blir det neppe annerledes. Grunnen er nyheten om Matsentralens rekord i utlevering av mat den siste uka. Mer enn 57 tonn mat er levert ut gratis til trengende. Denne matmengden gir i alt 114 000 måltider. Utvilsomt en trist rekord i vårt velstandssamfunn.

Hvorfor er denne rekorden viktig for Drangedal?

For en uke siden skrev avisa saken med Nadja Marie Andersson om Smilehullet aktivitetshus. Der kom det fram at rundt 11 prosent av barna i Norge bor i familiefattigdom, og at Drangedal trolig fulgte statistikken. Mandag ble redaktøren gjort oppmerksom på at det står langt dårligere til i Drangedal. I kommunen er dette tallet oppe i dystre 20 prosent. Når vi ser saken i dette lyset, virker den enda mørkere.

Hvorfor det er slik har nok flere sider, men at kommunen kan trekke til seg personer med et lavere inntektsbilde er ikke utenkelig. Boutgiftene er mindre i Drangedal, enn i kommunene i Grenland. Dermed strekker pengene lenger. Disse barna vil likevel tilhøre lavinntektsfamiliene, og dermed slite med å kunne delta på samme nivå som andre av sine samtidige. De fleste kommuner, som Drangedal, har neppe midler til å løfte de trengende ut av elendigheta. Dette er et statlig anliggende.

Drangedalsposten skal på ingen måte snakke ned aktørene som driver med veldedighet for å hjelpe alle dem som lita har. Snarere tvert imot! Uten deres hjelp ville fattigdomsproblematikken i Norge vært betydelig høyere. Spørsmålet vi må stille er likevel, skal frivillighet redde disse mindre begunstigede fra et trist liv?

Både tidligere og nåværende regjering snakker om hvor viktig det er for dem å trygge hverdagen til innbyggerne. Da er det vel rimelig å anta at det er det offentliges ansvar å gi disse menneskene en anstendig handsrekning, slik at de slipper fattigdomsstempelet. Men, nei!

Dersom hjelpen skal gis, skal den gis i form av sosialstøtte. Vi vet alle hva det betyr. Bruk opp verdiene dine, selg unna det du har. Eller, som det står i informasjonen fra NAV, Før du kan få stønad, må du som hovedregel ha utnyttet alle andre muligheter til å forsørge deg selv først.

Når du omsider står der på bar bakke, da kan hjelpen komme. Skulle du være så heldig å motta registrerte inntekter, skal gitt sosialhjelp betales tilbake før du kan bruke fem øre av de nye pengene. Noe som betyr at du ofte må starte forfra. Ikke den beste rundgangen dette.

Et underlig paradoks i landet som flyter over av melk og honning, for å bruke en klisjé, er dette vi kaller fattigdomsgrense. I Norge er den i dag på 257 040 kroner. I EU er den anslått til å være 282 035 kroner (ifølge Pensjonistforbundet). Dersom noen tror at du kan leve som en krøsus på 257 000 kroner, da må disse menneskene få oppdatert sitt verdensbilde.

Problemet med en stat som kun snakker om å trygge folks hverdag, men likevel tillater at flere 100 000 i Norge lever under denne fattigdomsgrensa, er at den mister tillit. Samtidig merker vi retorikken i form av flotte fyndord som «Det skal lønne seg å jobbe», «Vi må yte før vi kan nyte», «Vi er sjøl ansvarlige for våre liv». Dette er den amerikanske måten å se livet på. Her på berget har vi lange tradisjoner for å hjelpe hverandre. Det er ingen grunn til at vi ikke skal fortsette med det. Også frivillig og privat. Men, det forventes først og fremst at våre styresmakter, som vi har gitt tillit til å styre på vegne av oss, faktisk viser omsorg og vilje til å trygge oss. Vi har både midlene og mulighetene. La det være vår julepresang til Norge!