Korona: Terskelen for å ta i bruk nettbrett og moderne programmer som Skype er lav, og burde tilbys alle eldre og syke som føler seg isolert i disse koronatider. En oppgave for kommunen? Foto: Illustrasjonsbilde

Veien ut av koronaisolasjonen

For å beskytte de utsatte i samfunnet, først og fremst den eldre generasjon og folk med såkalt underliggende sykdommer, er det sterke begrensninger på hvor stor sosial kontakt det er lov å ha. Spesielt gjelder det på institusjoner, men også i samfunnet ellers er det begrensinger. Det er f.eks. anbefalt at man i private hjem, hager eller hytter ikke har mer enn fem gjester i tillegg til husstandsmedlemmer.

Og det er begrensninger i antall deltagere det kan være på arrangementer og møter, men her er antallet så stort at det ikke bør skape noen problemer f.eks. for møter i et bedehus. Men her gjelder også regelen om minst en meters avstand. Men en ting er regler og anbefalinger, noe annet er om man tar sjansen. Mange gjør ikke det, og holder seg hjemme.

Sosial omgang blir redusert kraftig. Gamle og syke som bor i sykehjem eller andre institusjoner, får nesten ikke lov til å ha besøk av sine nærmeste. Det er store restriksjoner for hvem som får slippe inn på sykehus, og hvor lenge man får lov til å være der. Alt dette for å forhindre smitten å komme inn på institusjonene våre. Og bra er det. I Sverige kom smitten inn i eldreboliger og sykehjem, og resultatet ser vi, veldig mange dødsfall. Det har vi unngått i Norge. Men til hvilken pris?

Det er vondt å sitte isolert fra sine nærmeste. Det er slitsomt. Men det er nødvendig. Spørsmålet er hva det gjør med livskvaliteten til dem det går ut over. Livskvaliteten er følelsen av å leve et godt liv, og handler jo om andre forhold enn økonomi og overlevelse. Og vurderingen av livskvalitet beror jo av hver enkelts egen subjektive bedømmelse. Livskvalitet henger ofte sammen med det å kunne være aktiv, ha et fellesskap og en grunnstemning av glede. Koronaen har drept mye av dette.

Skaumannen: N/A Foto: Privat

Er det mulig å gjøre noe med det? Ja, selvsagt! Det finnes muligheter for kommunikasjon i dagliglivet. Det mest nærliggende er selvsagt telefon, men det er fullt mulig å få til mer avanserte former for kontakt. I dag er terskelen for bruk av nettbrett med program som Skype der man kan se den man snakker med, veldig lav. Det er ikke vanskelig å bruke dette. Men det forutsetter at det er internettforbindelse. I Drangedal burde ikke det være noe problem, her er jo bredbånd meget godt utbygget. Og det må være mulig å få til bruk av nettbrett på institusjonene og for eldre og isolerte ellers. Med støtte til dem som ikke allerede har internettforbindelse. Kanskje kommunen skulle sørge for et antall nettbrett til bruk for beboerne på institusjoner, slik at det blir lett å snakke med familien og se den man snakker med uten at de fysisk er på besøk? Eller til utlån for andre som trenger det? Kommunestyrerepresentantene har allerede sine nettbrett, og har stor nytte av dem i politisk arbeid.

Barnebarn kan slikt, og personalet på institusjonene klarer det samme like enkelt. Og eldre som bor hjemme klarer garantert også å bruke slikt utstyr, med litt hjelp fra de samme barnebarnene. Dermed kan livskvaliteten bli bedre for dem det gjelder. Isolasjonen blir ikke like dramatisk.

Her jeg sitter i koia langt inne i skauen, bruker jeg nettbrett og PC tilkoblet mobilt bredbånd, og har kontakt med slekt og venner via Skype. Det gjør noe med livskvaliteten å kunne se dem man snakker med. Moderne kommunikasjon gjør at isolasjonen for oss i faregruppene, ikke blir like slitsom som den kunne blitt.

Men kjedelige dager blir det. Jeg er så lei av denne koronaen! Men må finne meg i den i lange tider fremover. Slik oppleves den moderne pesten, sett fra koia i enden av stien fra enden av skogsbilveien i Drangedalsskauen et sted.

Og slik går dagene.

Skaumannen

Artikkelen fortsetter under annonsen.

skaumannen@kebas.no