Med fotoapparatet skuddklart på jakt

Henry Andersen er et friluftsmenneske med stor F; hvor alt som lever og vokser er interessant. Egentlig var han jaktmotstander store deler av livet, helt til han kjøpte sin første breton jaktbikkje for 25 år siden og fikk mer kunnskap om det å forvalte viltet.

Kragerøgutten, som er på sin andre periode som krokunge, som han selv sier, elsker naturen og det frie liv ute; enten det er i båt i Kragerøskjærgården, fotturer i Jotunheimen, fisketurer ved stille heivann på Gautefall eller på jakt i Drangedals store skoger.

Hytta det andre hjem

I dag bor 69-åringen Henry Andersen på Neslandstunet på andre året, men etter at han ble pensjonist tilbringer han vel så mye av tida på hytta på Felehovet, på høyeste punktet over Gautefallheia. Her har han en fantastisk panoramautsikt, med naturen rett utenfor vinduene.

Hytta var han heldig å få kjøpt av en kamerat i 1991, og den har vært et kjært tilfluktssted både for han og familien i de drøyt 30 årene som har gått.

– Vi er her ofte mer enn 200 overnattinger i året, forteller Henry og kona Elin Bjørshol. Begge er glad i å ferdes ute i all slags vær, til alle årstider, til fots eller på ski, og Henry har også deltatt i en del turrenn på ski; 16 ganger har han gått Skarverennet. Birkebeinerrennet og en del andre turrenn har det også blitt.

Lidenskapelig fisker

– Jeg vokste opp på Vestheia i Kragerø som enebarn, derfor fikk jeg mye oppmerksomhet. Foreldrene mine var glad i naturen, og da de bygde hytte på Skåtøy, ble det mange turer på sjøen ut dit. Besteforeldrene hadde hytte på Rauane i Kragerøskjærgården, og fra jeg var 13 – 14 år, og hadde egen båt, dro jeg så ofte jeg kunne ut til han og hytta. Fisking var den store lidenskapen den gang, enten på sjøen eller oppe ved Tveitereid. Sammen med noen kamerater overnatta vi noen ganger i en av elvehyttene der.

Oppdaget fotogleden

– Så fort jeg fikk sertifikat og bil, så var det fjellet som trakk. Da ble det turer til Jotunheimen og andre fjellstrøk på lange fotturer. Før jeg dro i militæret ble det første speilreflekskamera kjøpt inn og fotografering ble en viktig hobby, med mørkeromsarbeid og mye lysbildefotografering.

– Så kom det mange år med andre ting i livet som var viktig, ikke minst med unger og deres oppvekst. Først for 20 år siden begynte jeg igjen, da de digitale kameraene kom. Siden har det gått slag i slag, og et viktig miljø har vært foreningen Helle naturfoto, forteller Henry, som i dag er leder av det aktive naturfoto-foreningen.

Vi møter Henry på hytta på Gautefallheia, og på alle vegger henger det blinkskudd fra naturen; her er både hubro, orrfugl, haukugle, rev og naturbilder.

Kamera alltid med på post

Interessen for jakt kom, som nevnt, med kjøp av sin første breton jakthund.

– Jeg startet som fuglejeger i Setesdalen. Snart kom jeg innom på jaktlaget på Lia og Gautefall, sammen med kamerat Hans Gautefald, og der ble det etter hvert både hare-, rev-, bever-, rådyr-, hjort- og elgjakt de neste 25 årene. Først de siste fem åra har jeg mer eller mindre vært fast på laget, forteller Henry, som forrige helg kunne notere seg for elgfall nummer to.

– For meg er det like viktig å være på tur som på jakt, forsikrer friluftsmannen.

– Jeg skyter ikke for moro, og rett som det er prøver jeg heller å skyte noen blinkskudd med fotoapparatet. Du vet: når en sitter timevis på post, så dukker det gjerne opp andre dyr og fugler, og det er langt fra bestandig at det kommer riktig dyr til posten. Derfor har jeg alltid kameraet klart ved siden av meg, fortsetter Henry og viser meg noen flotte eksempler på «foto-trofeer» skutt med sin nye Nikon Z6 II og det 500 millimeter store zoomteleobjektivet.

– Oftest på jakt er turkameraten en Sony RX 10, som veier bare én kilo. Den er det mest anvendelige fotoapparatet når vekten teller, forteller Henry, og finner fram pc’en som kryr av flotte bilder av natur, fugler, dyr og planter i arkivet.

Jakter på blinkskudd

Utenfor hytteveggen har han bygd en ny fuglemater der små vingede skapninger flyr inn og ut av nettingveggene han har spent rundt materne, slik at ikke nøtteskriker, skjærer og andre større fugler skal spise opp maten på et blunk. Han koser seg med å se de mange forskjellige artene som fortsatt er på besøk, før en del av dem trekker ut av landet. Et øyeblikk sitter de rolig på en grein, en stubbe, en kvist; det rette lyset er der og Henry sikrer seg nok et blinkskudd eller fem til samlingen. Han blir aldri lei i jakten på nye motiver, nye stemninger og nye øyeblikk i livet som gir glede.

– Jeg har bestandig vært glad i naturen, derfor vil jeg heller være der enn i byen, avslutter Henry Andersen.