Mischa Vanhoudt sliten og oppgitt: 12 års forgjeves kamp mot mobbingen

Den følelsen du får når det går opp for deg at barnet ditt, det kjæreste du har, har det vondt, så vondt at du er redd det skal skje noe virkelig alvorlig, er grusom å leve med. Det blir ikke bedre av at du som mor føler deg maktesløs.

– De første årene, nei faktisk helt siden sønnen min var tre år og begynte i barnehagen og til han gikk ut av ungdomsskolen, har jeg tenkt at dette snart vil gå over. Jeg har trøstet, tørket tårer, forsøkt å oppmuntre og motivere - til å stå på. Dette blir bra, skal du se. Du treffer nok snart noen som du kan leke med og som kan være dine venner gutten min.

–Det er vel sånn de fleste mødre vil gjøre, er det ikke det da, spør Mischa Vanhoudt.

Etterpåklokskap er en dyrekjøpt erfaring

De fleste av oss velger å tenke positivt – håpe, se fremover. Årene går, men det blir ikke bedre, tvert imot. Livet består av hverdager, avbrutt av enkelte hendelser som vi minnes som spesielt gode eller spesielt triste.

Jeg brukte mye tid på å snakke med barna mine om hva som er rett og galt. Hvordan være en god venn. Problemet var at sønnen min, som har blitt mobbet gjennom barnehage, barneskole og ungdomsskole, ikke hadde noen gode venner. I en periode hadde han en venn, men det skar seg det også.

– Jeg tenkte, er det noe galt med mitt barn? Er det noe galt med meg, med familien?

Som innflytter aksepterer du at ikke alt er på plass med en gang. Det tar tid å bli en del av et lokalsamfunn. Du må lære deg språk, rutiner, forstå væremåter og de lokale kodene for «slik gjør vi det her», altså kulturen.

Vi flyttet til Drangedal fra Belgia i 2009. Blendet av hvor vakkert det er, bestemt vi oss for å bli, for å slå nye røtter. Vi har forsøkt å finne jobber lokalt, men det var ikke lett. For oss ble pendling en akseptabel løsning. Vi bygget nytt hus og trives egentlig veldig godt i Drangedal. Det er mange hyggelige og fine mennesker her. Vi valgte å bli og kjempe.

Hver morgen sønnen min går ut av døren kjenner jeg angsten komme krypende.

Drangedal har en mørk side

Jeg husker den første samtalen vi hadde om mobbing. Det var mens sønnen min gikk i barnehagen.

–Mitt barn blir plaget hver eneste dag, han kommer hjem, gråter og sier han ikke har noen venner, sa jeg.

– Hva fikk jeg til svar?

–Det er våre barn du snakker om, og vi kan håndtere det selv.

Først ble jeg sjokkert, tenkte at dette må være en misforståelse. Kanskje er det språket, at jeg har ordlagt meg feil. Jeg ville forsøke å løse problemet gjennom dialog, det skulle jeg ikke ha gjort.

Det er ikke vi som er fienden

I og med at mobbingen startet allerede i barnehagen, har vi gått mange runder med skole og kommune for å finne løsninger. Etter hvert ble vi sett på som bråkmakere. Huff nå kommer de der igjen, bare bråk med de folka der, fikk vi høre. Vi ble sett på som fienden, urokråker som ikke kunne avfinne seg med at litt mobbing det må sønnen din tåle. Bare vent til neste år, til han begynner barneskolen, til han begynner på ungdomskolen, da blir alt så mye bedre. Men det ble ikke bedre.

Nå er sønnen min ferdig med grunnskolen. Utallige møter med skole, lærere og kommunen har ikke ført frem. Det han sitter igjen med, er en ødelagt barndom.

Hver morgen sønnen min går ut av døren kjenner jeg angsten komme krypende. Mannen min Werner er ofte inne på rommet hans om kveldene for å sjekke om alt er ok. Det er vondt å ha det slik. Vi foreldre kan ikke være hverandres psykologer, derfor får også vi hjelp til å håndtere tankene og redselen vi bærer på.

Hvorfor blir det ikke ført referat fra møter?

Det er en stor utfordring at skolen ikke kan redegjøre for alle samtalene og foreldremøtene. Hva som har blitt sagt, lovet og avtalt er ikke nedskrevet. Uten noe skriftlig å forholde seg til er det vanskelig. Det finnes mobbing andre plasser også. Ja det vet alle som kan lese eller har fulgt med litt, men håndteringen og hva som gjøres for å løse problemene er forskjellig fra kommune til neste.

Rettssak

For oss er ikke erstatning viktig. En million eller to vil ikke gjøre hverken sønnen min eller meg lykkelig. Han får uansett aldri tilbake eller erstattet en tapt barndom. Resten av familien kan heller ikke få erstattet alle nettene med gråt, fortvilelse og frykt for at det skjer noe virkelig ille. Sjokket og redselen som fulgte da sønnen vår ble forsøkt druknet i skoletiden, blir vi heller aldri kvitt. Han ble tatt med til lege og det gikk heldigvis bra, rent fysisk.

–Drangedal kommunes strategi med å nekte, ikke lytte, og skaffe seg gode advokater fungerer godt overfor de som ikke har penger eller tør ta risikoen med å gå til rettssak. Taper du en rettssak, risikerer du å måtte betale mye penger, sier hun.

-Gjennom våre advokater har vi sendt et brev til kommunen der vi ber om dialog. Dersom kommunen sier nei til en dialog, blir det rettssak og det har vi råd til. Målet med en rettssak er å få frem en tilståelse og en erkjennelse av ansvar og skyld. Det er det minste jeg forlanger for at mitt barn har mistet sin barndom.

Rettsaken handler også om å få rettet opp i det jeg mener er en ukultur. Det er en stor misforståelse at folk vil gjøre seg til mobbeofre bare for å slå kloa i noen lettjente penger. Det skal ikke mange timene til hos en advokat for å avsløre en bløff.

Om mobbingen har gitt seg? Nei nei den fortsetter. Det er ikke lenge siden vår yngste kom hjem med våte sko. Noen hadde hatt moro av å legge skoene i en vask. Du kan tru det var moro.