Gitarmannen på Lenes

Med over 300 gitarer i stallen mangler ikke Arnfinn Lenes (77) musikalske verktøy. Dessverre har en gammel skade omsider gjort spillingen svært vanskelig, men interessen for gitarer er ikke redusert.

– Nei, jeg går nå og venter på diverse oljer og slikt, så jeg kan jobbe med gitarene. I tillegg er det nå et par jeg gjerne skulle ha kjøpt, sier Arnfinn, og klapper på en gammel Hagstrøm.

– Den er fra 50-tallet og er et klenodium. Egen forsterker til den har jeg også fått tak i.

Det er ikke bare ett klenodium i rekken av gitarer. På løpende bånd står dem, men én har en helt spesiell plass i gitaristens hjerte.

– Jeg har en Burns TR2 bassgitar. Hadde den med da vi spilte på samme sted som The Shadows. De fikk høre om gitaren min og spurte om de kunne få låne den. The Shadows spilte med den hele kvelden. Etterpå signerte de gitaren, men det var med vanntusj, så det er litt svakt nå.

Det har han rett i. Signaturene til de gamle gitarheltene er ikke lenger i klar sort, men de er leselige. Dermed har gitaren også fått en solid plass i Arnfinns musikkhistorie.

Har du en hobby

Arnfinn Lenes er et vaskeekte bilde på den gamle sangen, «Har du en hobby som du er blitt glad i, da trenger du ikke å kjede deg mer............». I stua står det oppmarsjert drøyt 100 av de gjeveste eksemplarene i hans samling. Mange av den så blanke som den dagen de kom ut av butikken.

– Jeg har nå minst et par hundre til på soverommene og andre steder i huset. Ikke alle like hele, men det skal jeg nok få orden på, sier Arnfinn.

Kjente navn som Hagstrøm, Gretsch, Høfner, Burns, Ibanes med flere er å se i skogen av gitarhalser, der de strekker seg opp, men en gitar er viktigere enn alle sammen. Et realt møbel med navnet Roger står vendt mot Arnfinn.

– Den første gitaren jeg ble kjent med var den typen der.

Den er et møbel. Vekta krever sin mann, men tonene fra gitaren er myke og smidige. Ikke rart at et slikt instrument preget et guttesinn.

Arnfinn begynte for alvor å samle gitarer i 1995. Dette skjedde i takt med at musikerkolleger enten døde, eller ga seg med musikken.

– En hobby skal du jo ha, så jeg begynte med gitarer.

Siden har det bare ballet på seg, men Arnfinn er ikke ferdig med den saken.

Dyttet mot gitaren

– På hvilket tidspunkt begynte du å interessere deg for musikk?

– Det var i 13- 14-årsalderen. Jeg gikk i lære hos Drangedalskvintetten. Spesielt var jeg heldig og fikk oppleve Jan Stian Voje. I storstua der var det folk som kunne spille, og så dem som ville lære. jeg ville lære.

Arnfinn snakker med varme i stemmen. Dette handler om år og opplevelser som formet den ungen gutten han var den gangen. Ikke bare Voje, men også brødrene Knut Olav og Asbjørn Sannes Haugen på gitar sørget for at oppveksten ble godt krydret med musikalsk erfaring.

Karer på andre instrumenter var også med på å forme unggutten. Olav Kilane på saxofon, Knut Heldal på bass og Asbjørn Straume på trekkspill, sørget for at Arnfinn lærte seg å finne sin plass i et band. Trommeslagere var det litt flere av, men Ole Henning Clausen husker han.

– De fleste er jo borte nå.

Det siste virkelige dyttet mot gitarene fikk han av en besøkende skuespiller fra Oslo, som kom til Drangedal om somrene. Arnfinn forteller at han anbefalte gitar.

Pils og musikk

Etter hvert som erfaringen og kunnskapene satte seg, tok også musikken en mer seriøs form. Drangedalskvintetten sørget for det.

– Det var vel det første bandet i Drangedal som var skikkelig organisert.

Selv om spillejobber er moro, var ikke musikke det folk først og fremst levde av den gangen. En utdannelse måtte til, og veien gikk til Søve der han utdannet seg til agronom.

– Det ble mye spilling om kvelden på landbruksskolen . Dessuten var jo pilsen oppfunnet. Slikt blir det mye sang og musikk ut av.

Etter skolen, ble han værende i jobb ett år ved Søve, før turen gikk til Skien og jobb som agronom. Deretter inn i ingeniørvesenet. Men da moren ikke lenger kunne styre gården, gikk turen hjem igjen. Dette skjedde i 1973. Først da tok også musikertilværelsen en fastere form.

Countryfestivalen

Det gikk i country- og shadowsmusikk. Han kom sammen med Geir Ødegården. det ble . blant annet spilling på Seljord Countryfestival, og andre jobber. Litt gammeldans kan han også notere seg for, men da spilte han bassgitar.

Musikeren ble kjent. Et band i Arendal ville ha ham med, og i årene rundt 2000-årsskiftet spilte han litt med Catwalk. Men hjemmekjær som han er, var det like artig å spille på Solvang grendehus: Der begynte han for øvrig som dørvakt bare 15 år gammel.

I tillegg til gitarer har han feler, trekkspill, trommesett og andre musikkinstrumenter. Litt av pleiejobben holder han på med i stua, men de viktige sakene skjer på verkstedet i kjelleren.

Når det gjelder pleie, er det ikke bare gitarene som får det. Arnfinn takker hjemmesykepleien for at han kan holde på. En halmball i hodet for en del år siden skadet Arnfinn slik at han i dag sitter i rullestol.

– Uten deres innsats ville jeg ikke vært frisk nå, sier han.

Helt frisk er nok ikke den rette beskrivelsen, men å bli enda bedre enn han er i dag er målet. For å få til det håper Arnfinn på at han kan komme til Sunnaas Sykehus og få rett behandling og trening, slik at han på nytt kan feste fingrene rundt gitarhalsen og slå an alle de kjente tonene som han en gang i tiden serverte til danseglade tilhørere.