Krumtapp gjennom 23 år

Ingen har jobbet i Drangedalsposten lengre enn Inger Lehne Solheim. Ingen har sett flere redaktører, styremedlemmer, journalister, markedsførere og andre med tilknytning til avisa komme og gå, enn henne. Ingen har bedre kjennskap til Drangedals befolkning.

Hun er alltid på plass når hun skal være der. Samvittighetsfull, kunnskapsrik og med orden rundt seg. En smittende latter, vennlige ord og pliktoppfyllende. Inger Lehne Solheim er en hjørnestein i Drangedalsposten, og har vært det gjennom mesteparten av avisas historie. Men at det skulle bli lokalavis og ikke en livsgjerning som lærer bak et kateter, skyldes tilfeldigheter.

Skolert

Året er 1986. Inger Lehne har startet på lærerskolen på Notodden. Men snart ombestemmer hun seg. Ei annonse i Vestmar der den store mediebedriften Naper informasjonsindustrier i Kragerø søker etter typograflærling, frister plutselig mer. Typograf-faget er i en rivende utvikling, dataen er på vei inn, og stadig skjer nye endringer. Inger Lehne fullfører tre års utdannelse og tar svennebrev i 1990. Til tross for et arbeidsmarked som skifter etter konjunkturene, får hun jobb, og blir 15 år i Naper. Men sommeren 2001 begynner Naper å slite med å få oppdrag, og Inger Lehne er en av flere typografer som blir delvis permittert.

Tok sjansen

Plutselig snur vinden. Redaktør Anita Moland i Drangedalsposten trenger raskt en ny grafiker i lokalavisa.

– Jeg var veldig i tvil om jeg skulle si ja til dette. Drangedalsposten var bare to år gammel, og jeg var usikker på hvor trygg jeg kunne være på å ha jobb framover. Men jeg sa ja, kastet meg ut i det, og begynte i august 2001, forteller Inger Lehne, og har ikke angret.

– Jeg hadde småunger hjemme, og kunne slippe å pendle. Dessuten hadde jeg erfaring fra å lage avis allerede, selv om programvarene var forskjellige. Men det gikk raskt å lære seg. Oppgavene var mange og varierte. Bortsett fra å lage artikler, så har mine oppgaver i avisa vært nesten alt. Jeg lager sidene og «brekker om» avisa, som det heter, lager annonser, har ansvaret for abonnementslistene, fakturering, selge inn annonser og sender av gårde de ferdige sidene til trykking. Når onsdagen kommer gjelder det å være på plass, for seinest klokka 15.30 må alle sidene være på trykkeriet i Larvik, klar til trykking, forklarer Inger Lehne, som er glad for at hun har hatt god helse og er svært sjeldent borte fra arbeid.

– Skulle det likevel skje at jeg er forhindret, så har vi back-up-løsninger.

Teknikk i endring

– Hvordan har oppgavene dine endret seg gjennom 23 år?

– Mange av oppgavene har endret seg mye, i takt med at teknikken har utviklet seg. De første årene hadde vi deadline på tirsdag kveld. Da kunne det rett som det var bli seine kvelder. Oversendingen av avissidene tok også lang tid, på helt andre datalinjer enn i dag, og av og til oppsto det feil. Da var det bare å begynne på nytt, side for side. Deretter ble avisa trykt på onsdager og sendt ut på torsdag, som alltid, sier Inger Lehne, og vil gjerne rette en stor takk til datakyndige Jørn Herfoss Kristensen som på tidlig 2000-tall alltid stilte opp og var en hjelpsom kar når ting floket seg.

Nøyaktighet

– Mens en før hadde større frihet til å forme sidene, blir de fleste sidene nå lagt inn i ferdige geometrier som er ferdig definert. Ut fra hvor mange bilder man skal ha, hvor store de skal være, om det er hovedoppslag, kjellere, notiser eller annet, så har vi maler for det meste. Men likevel må artiklene og sidene som oftest justeres manuelt for å få det til å bli riktig. Når det nærmer seg tida for at avisa må være ferdig, er det ikke rom for så mye feil. Hvis noen sider må rettes, koster det oss ekstra. Hver uke må hver eneste side fylles, og de skal helst harmonere i uttrykket, så en må hele tiden være nøyaktig, fortsetter Inger Lehne.

Rundingsbøye

Det er ikke tvil om at praktisk talt alt som skjer i og med avisa, må innom Inger Lehne, – på et eller annet tidspunkt. Når journalistene leverer stoff, innsendte leserinnlegg og resultater, manus og bestilling av annonser, sending og retting av korrekturer; alt må Inger Lehne sjekke at er i orden. Så går avisa i trykken, og postbud og distribusjon leverer dagen etter det ferdige produktet ut til de hundrevis av abonnenter. Det er ikke til å komme bort i fra at det så kan skje at det mangler ei avis på ei rute, ei pakke har kommet på feil sted eller andre tekniske feil har skjedd som er utenfor Drangedalspostens kontroll, men like fullt i avisas opplagte interesse av å bli ordnet opp i.

– Postbuda her i kommunen strekker seg fantastisk langt i å få løst eventuelle feil, roser Inger Lehne de Posten-ansatte.

– De kjenner abonnentene våre og vet hvem som skal ha avis og ikke. De har alltid med seg noen ekstra eksemplarer, og er alltid behjelpelige.

Fantastisk arbeidsplass

– Hva er det beste med jobben?

– Det er fantastisk moro å jobbe i lokalavisa. Det er frihet under ansvar, slår Inger Lehne fast med en gang.

– I jobben har jeg møtt veldig mange koselig folk, og ikke opplevd noen form for ubehageligheter fra abonnentene eller annonsørene gjennom alle disse åra. Lokalkunnskap er viktig i de fleste sammenhenger, og jeg kjenner veldig mange; hvor de bor, hvor de flytter og andre ting som skjer i livet. Det er til god nytte. Det er jo til oss de ringer for å få ordnet ting, så bekjentskapskretsen har etter hvert blitt ganske stor, erkjenner Inger Lehne, som har fått mange gode samtaler med lokalbefolkningen opp gjennom årene.

– Det hjelper også å være litt nysgjerrig og forstå hva som kan bli nyheter, fortsetter Inger Lehne og smiler, og det er ikke få saker hun har tipset inn til oss journalister.

– Vi er sårbare på en liten arbeidsplass, men jeg har fantastiske arbeidskolleger, og det er lettvint bestandig. Det er en stor fordel. 23 år? Nei, jeg hadde ikke blitt her så lenge om det ikke var for at jeg trivdes i jobben, avslutter Inger Lehne Solheim, og er klar for nye oppgaver.