– Som et brev hjemmefra

– De var modige, de som spurte om jeg ville bli redaktør av nystartede Drangedalsposten i 1999. Jeg var ung og yngst i redaksjonen, ingen erfaring i ledelse, og småbarnsmor. Du kan si det ble bratt læringskurve, sier Anita Moland, som var avisas andre redaktør.

Hun har alltid likt å skrive, glad i å prate med mennesker og nysgjerrig. Det er et godt utgangspunkt for å være journalist.

– Jeg ble ansatt i det som var Drangedal Blad som kontormedarbeider, trolig rundt 1994, antar Anita Moland, som da var 25 år gammel.

Første oppdraget

– Jeg drev med mye forskjellig, men lagde også noen notiser og småsaker fra andre aviser med relevans til Drangedal. Etter en stund så spurte redaktør Nils Sætre om jeg ville begynne å skrive mer fast, og lage større saker, forteller Anita, og minnes fortsatt godt den første saken hun dro ut på som «ekte» journalist.

– Ungdomsskolen hadde fått teaterbesøk, og jeg skulle dekke det, husker Anita.

– Det ble ikke så store reportasjen, men det var den første. Jeg måtte ta et valg om jeg skulle selge annonser eller skrive, – og jeg ville mye heller skrive, poengterer Anita. Siden skulle det bli mange reportasjer.

– Visste ikke hva de gjorde

– Tidlig på vinteren 1999 var jeg på slutten av en fødselspermisjon fra Drangedal Blad. Avisa hadde akkurat fusjonert inn i Kragerø Blad/Vestmar, og jeg var usikker på veien videre. En dag ble jeg ringt opp av Faye Benedict, som var en av pådriverne bak oppstarten av Drangedalsposten, og som spurte om jeg ville begynne som journalist. Jeg trivdes i Drangedal Blad, og det var skummelt å skulle gå inn i noe nytt og usikkert. Men etter å ha tenkt meg om, så valgte jeg Drangedalsposten, forteller Anita om valget da avisa var bare fire-fem uker gammel.

Oppgavene sto i kø, og allerede etter fire måneder; 1. juni 1999, var det klart for redaktørskifte. Knut Jens Kåsa hadde vært redaktør den første tida, men var også redaktør i Drangedal nærradio, så det ble en naturlig overgang.

– Harald Solvang var avisas første styreleder, og han tok kontakt og ville ha meg til redaktør, forteller Anita, og rister lett på hodet.

– De visste ikke hva de gjorde, men modige var de, fortsetter Anita og ler og blir alvorlig, om hverandre.

– Det var tungt å gå fra journalist til leder. Jeg var yngst i redaksjonen; 29 år, – hadde ingen ledererfaring. Men styret pushet på og sa at «det går fint, – det går fint». OK, så tok jeg utfordring, men det ble ei bratt læringskurve, husker Anita.

Stor giv

– Det beste var likevel at det var en stor entusiasme og dugnadsånd. Vi var en ung redaksjon, nesten kun damer. Allerede fra første stund ble avisa en suksess; opplagstallene steg, og etter bare noen måneder hadde Drangedalsposten 70 prosent dekning av husstandene i bygda. Foruten bygdefolk fikk vi mange abonnenter som var utflytta drangedøler eller som hadde hytte i bygda.

– Hvordan var det å skulle konkurrere med KV, som da var dagsavis, og fortsatt hadde lokalkontor i Drangedal, mens Drangedalsposten kom ut én gang i uka?

– Vi måtte jo prøve å vinkle sakene litt annerledes. Men av og til hendte det at vi hadde saker som ingen andre hadde, og jeg husker av og til at NRK og fylkesavisene refererte til oss på nyheter. Det var stas.

– Er det saker du husker spesielt godt?

– Hmm.

Anita tenker seg raskt om. Det er jo så mye.

– Det er jo de mange møtene med folk som gjør sterkest inntrykk. Jeg husker spesielt ei dame som fortalte at hun hadde ligget i en skoeske som lita, fordi hun nok var for tidlig født og ikke så stor av vekst. Slike samtaler og møter minnes man, men også timelange premieutdelingsfester på kveldstid. De er viktige for avisa, men var ikke alltid like moro å være på, med familie og småbarn hjemme som ventet, – og ventet.

Smalt

– Generelt så er det enormt moro å jobbe som journalist. Ingen dag er lik. Man treffer alle mulig folk, fra hele samfunnslaget, fra barn til eldre. En blir også godt kjent i bygda, og jeg opplevde at alle drangedøler var engasjert i avisa, og hvordan det gikk. Mange kom med bilder, referater og stoff. Likevel var det forventet at vi skulle dekke det meste av det som skjedde av arrangementer, noe som kunne by på utfordringer. Det ble mange kvelder, mange dager og mange helger, minnes Anita, som spesielt husker en sankthansaften særlig godt.

Hun skulle hente minstemann i barnehagen, handle inn til grendesammenkomst på Våje, tilbake til kulturprisutdeling på Bygdetunet, for så ut igjen til sankthansfeiring i eget grendelag.

– Pang! I krysset ved Planhuset smalt det. Stressa som jeg var overholdt jeg ikke vikeplikten, og dermed var jeg selv midtpunkt i en nyhetssak fra politiet. Ikke så festlig å skrive om, men på trykk skulle det, forteller Anita muntert i ettertid.

– Hva har du lært av tida i Drangedalsposten; du har jo snart vært 20 år i NRK Telemark i ettertid?

– Jeg lærte vel åssen jeg skulle snakke med folk, selv om det nok ligger litt latent i genene mine. Men intuisjon, være nysgjerrig; det er viktig.

Hverdag i endring

– Hva tror du om lokalavisa? Hva er den om nye 25 år?

– Lokalavisa er et viktig lim for å holde bygda samlet. Den har en veldig misjon i lokalsamfunnet, også om 25 år. Avisa er som et brev hjemmefra, og den gir mulighet for folk til å følge med i hva som skjer lokalt og nært. Det hadde nok vært en helt annen mediestrøm i Drangedal med kun fylkesavisene. Dessverre tror jeg ikke vi har papiravis om 25 år. Det er trist, men jeg tror det, – ærlig talt. Utfordringen for avisene blir etter hvert å lage nyhetene så korte at de blir som snapchat-meldinger. Gode bilder og gode, korte tekster er framtida, tror hun som brukte drøye 3 ½ år av livet på å grunnlegge et solid fundament av superlokalavisa i Drangedal; Anita Moland.